Ekteparet Nygaard er et internasjonalt par. Det vil si, hun er fra Sverige, og han er fra Norge – selv om det ikke alltid høres slik ut. Mathias snakker nesten like mye svensk som norsk, det begynte han med da han flyttet til Sverige for å studere teologi for over ti år siden. Han kommer fra Nesodden, men er oppvokst på Mortensrud i Oslo. Han ble kristen i misjonskirken på Nesodden, gjennom speiderarbeidet der. Etter å ha vokst opp i Oslo reiste han altså til Sverige for å studere. Til våren er det ti år siden Mathias og Magdalena ble kjærester.
– Magdalena hadde lovet seg selv å aldri bli sammen med en nordmann, forteller han. – Hun trodde jeg var svensk da vi ble kjent, og da hun fant ut at jeg var norsk var det for sent, ler Mathias.
– Nei, det var ikke slik! Jeg fant bare ut at du var av den hyggelige typen nordmann, forklarer Magdalena, som er fra Uppsala. Der bodde hun som barn, i tillegg til noen år i Kenya, mens foreldrene hennes var misjonærer for en svensk misjonsorganisasjon. 
Magdalena og Mathias møttes på biblioteket mens de studerte. Det kan være veldig beskrivende for dem begge, faktisk. De har solid utdanning, og er akademikere begge to. Magdalena er engelsklærer, og Mathias har teologi og språk som sitt hovedfelt.  

"Da blir man avhengig av Gud"

Etter at de har lært seg Japansk er planen at Mathias skal undervise ved seminaret i Kobe. Hans fagfelt er Det nye testamentet.
– Det blir spennende å holde på med det jeg liker, tror han. 
Familien skal bo i en leilighet på skoleområdet, og barna skal gå i japansk barnehage.
– Vi regner med at barna kommer til å lære seg japansk fortere enn oss, sier Magdalena.  De tror det blir et pluss for barna å bo i en annen kultur. 
– Alicia  blir fem år når vi flytter til Japan, og Japan blir det sjette landet hun bor i, forteller Mathias. – Hun ble født i Skottland, og etter det bodde vi i Israel, Tyskland og Sverige mens jeg studerte. Vi håper på å bli i Japan en stund nå.
– Barna har jo ikke begynt på skolen enda, Alicia er fem og et halvt år, og Leander to og et halvt år, så jeg tror det er en grei alder å flytte i. Men det blir nok en stor omstilling for alle, og ikke minst et eventyr, legger Magdalena til med et smil. Hun tror de vil møte store kulturforskjeller. 
– Det kjennes som det er en så stor utfordring at vi ikke klarer det selv. Men da blir man avhengig av Gud, sier hun.
– Alt ligger i Guds hender.  Da kan man senke skuldrene litt også, sier Mathias.

"Det kan bli anstrengende å tenke at man hele tiden skal gjøre noe for Gud"

Begge har vært klar på at de ville bli misjonærer siden de var ungdommer. De visste bare ikke hvor, når, eller hvordan. 
– Etter at jeg møtte Mathias begynte jeg å tenke at jeg ikke nødvendigvis trengte å reise til et annet land. Jeg kunne godt være misjonær i Norge eller Sverige, forteller Magdalena. – Men jeg har jo lengtet etter å reise også.
– Da jeg var ungdom tenkte jeg at jeg skulle gjøre så mye, og få til så mye, forteller Mathias. – Men nå forstår jeg at man ikke nødvendigvis kan det. Det man får til er gaver fra Gud. Magdalena er enig.
– Det kan bli anstrengende å tenke at man hele tiden skal gjøre noe for Gud. Men dersom man sier; «her er jeg, Gud, bruk meg», så får man en helt annen ro, forteller hun.
Mathias ser på misjonærrollen som en gave fra Gud, og ikke som et offer.
– Mange snakker om å ofre det ene og det andre, og at om man skal gjøre noe for Gud så må man gjøre sånn og sånn. Det kan bli litt anspent for mange som kjenner at de ikke klarer alt. Men Gud sier jo at «uten meg kan dere ingenting gjøre, men med meg kan dere gjøre alt.»
– Vi kommer jo med vår kompetanse, sier Magdalena. – Det vi har, og det vi er, det stiller vi til disposisjon for Gud.