Marit Norheim bor i Etiopia dette året. iTro spurte henne hva hun driver med der.

Det burde kanskje være en enkel å fortelle om “livet som ettåring” i Etiopia. Men hvor skal jeg begynne? Opplevelsene og inntrykkene er så veldig mange, og kan vanskelig beskrives med bare ord. Uansett, jeg gjør et forsøk.

Oppgaven min her i Jinka, er å være lærer og miljøarbeider. Jeg underviser tre herlige jenter i 1., 3., og 6. klasse (se bildet), sammen med rektor, Dagrunn Dyrhol. Det første jeg tenkte var: Kan jeg klare det? For å si det som det er, så tror jeg Gud vil ha meg her. Og når Han har sendt meg hit så sørger nok Han for at jeg klarer det, og da tenker jeg ikke så mye mer på det. Det gjør det trygt å være her. Og selv om mamma og pappa er litt for langt borte, så er Jesus alltid like nær. Jeg føler det kanskje ikke alltid slik, men jeg kan få stole på at det er sant.

“Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn og takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.”
Fil 4,6-7

"Jeg får sett misjonærlivet på nært hold"

Jeg ser ungene ca hele tiden, noe som passer meg bra. En ting jeg har lært her nede, er at jeg trives best i andres selskap. Da passer det godt at både jentene og resten av misjonærene er unormalt gjestfrie. Jeg har blitt tatt imot med åpne armer, og blir invitert med på alt fra fjellturer til overnatting i trehytta. Og selv om jeg ikke har vært her så lenge, har jeg allerede vært med på både etiopisk “gravøl” og bryllup. Når dagen er over har jeg mest sannsynlig hatt en førstegangsopplevelse av et slag, og det gjør at kontrastene til livet hjemme i Norge er store, selv om jeg til tider får brunost på skiva.

Jeg får sett misjonærlivet på nært hold, og må innrømme at jeg har hatt en og annen “vrangforestilling”. Å være misjonær handler i bunn og grunn om å være der man er. Så enkelt, og kanskje så vanskelig? De er her først og fremst for å dele Guds kjærlighet til menneskene rundt seg. Og jeg har begynt å skjønne noe jeg trodde jeg allerede hadde skjønt. Nemlig at man kan være et godt medmenneske hvor som helst. Du trenger faktisk ikke reise til Afrika for å være et vitne for Jesus. Jeg trodde jeg visste dette, men nå skjønner jeg det kanskje litt mer.

"Samtidig er vi like, vi har jo samme Far!"

Idag er det søndag, og vi har akkurat kommet hjem fra søndagsmøte hos Banna-stammen. En ca 40 minutter lang kjøretur fra Jinka. Enda en opplevelse jeg sent vil glemme. Jeg fikk komme hjem til dem, se hvordan de lever og jeg ble ønsket velkommen som en venn. Det er så mye som er forskjellig! Både språk, klesdrakt og levemåte. Men samtidig er vi like, vi har jo samme Far!

Sagt med litt andre ord: Livet som ettåring er genni!

Hilsen Marit

Foto: Privat