Hva tror du kristne i andre land tenker om kristne fra vesten og Norge? Hvilket inntrykk gjør vi på dem? Ha du tenkt på det noen gang? Tror du vi kommer heldig ut?

Personlighet

La meg illustrere med en historie. Jeg underviste på det teologiske seminaret i faget missiologi (misjonslære) i Bolivia. 15 studenter i en alder fra 28 til 42 år fra Bolivia, Peru og Ecuador. De fleste hadde arbeidet sammen med norske (og amerikanske) misjonærer i sine respektive land over flere år. Den dagen vi snakket om å krysse kulturgrenser og forflytte seg til en annen kultur, tenkte jeg høyt og delte noen spørsmål jeg har stilt meg selv.

”Hva gjør det med meg som person, og hva gjør det med min personlighet å forflytte meg fra et av verdens rikeste land til Sør-Amerikas fattigste land? Jeg har fast og god lønn og et (norsk) helsesystem som tar ansvar for alle eventualiteter.  Jeg disponerer bil, bor i fint hus i trygge områder, kan ha hjelp i huset, og jeg kan reise på ferie. Jeg har aldri spurt meg selv om morgendagen blir med eller uten mat. Hvordan preger det meg? Hvordan blir min personlighet av å leve under slike forhold?” 

Ærlige svar

Studentene hadde ikke for vane å være alt for direkte om personlige forhold til læreren. Men nå mistet de litt av sjenansen og glemte seg et øyeblikk. Svaret hadde de på rede hånd og det glapp ut av flere: ”Stolthet og hovmodighet”.

Det var et svar som virkelig gjorde inntrykk. Og jeg tror det beskriver deres opplevelse av vestlige misjonærer og vestlig kristenhet, og indirekte av hver enkelt av oss.  Historien forteller meg at fellesskapet og samarbeidet mellom fattige bolivianere og rike misjonærer har mange lag.  Sosiale, økonomiske, kulturelle og åndelige. Det er et samarbeid og forhold med mange innebygde paradokser. Jeg tror mange bolivianere vil si at de har fått tillit og ansvar av rike misjonærer som de – ut fra sin økonomiske og sosiale status – ikke hadde fått av sine egne. De har fått ansvar og lederoppgaver som har utvikla dem som mennesker. Samtidig kan man ikke komme fra at misjonærene sitter med makt. De representerer en rik organisasjon, som samtidig er giver og økonomisk garantist for den lokale kirken. Og de er rike rent personlig. Det er derfor ikke lett å få et likeverdig forhold mellom misjonærer og nasjonale der meninger og synspunkter flyter fritt.

Misjonærrollen

På samme måte tror jeg mange nasjonale har et splitta forhold til misjonærene også på det åndelige plan. Misjonæren har for mange en viktig rolle i livet til en nasjonal. Misjonæren kan ha leda bolivianeren til Jesus. Misjonæren kan ha hatt åndelig oppfølging og opplæring eller vært en støtte i en vanskelig periode. Samtidig kan altså vår rikdom gjøre at vi signaliserer – og er bærere av –  stolthet og hovmodighet. Med andre ord: en overlegenhet og selvhjulpenhet. Vår avhengighet av Jesus for tilgivelse og hjelp i dagliglivet blir kanskje veldig lite tydelig for bolivianeren?

Troen og lydigheten...

Jeg tror mange nasjonale i Sør-Amerika vil si at misjonærene har stor kristen/bibelsk kunnskap som de har bruk for og vil ta del i. Men troen og lydigheten? Er den like stor som kunnskapen hos vestlige kristne? Må det sies om oss at vi vet mye, men tror lite? ”Det er farlig å ha stort lys når lydighet ikke er tilsvarende” leste jeg i en andaktsbok. Det er ingen grunn til å tro at vi blir sett på som spesielt kristelige eller åndelige. Mest av alt synes de kanskje rett og slett synd på oss når de ser vår åndelighet og vårt kristenliv? Og de undrer seg.

Bilde: Marit Andersen. Marit har vært misjonær i Bolivia i 11 år og reiser nå som forkynner i NLM