> NLM / Internasjonalt / Etiopia / Nyheter / Kunsten å glede seg over de små ting



Kunsten å glede seg over de små ting

Birgitte og lille Amen, som passer på at hun får seg noen pauser. Alle foto: privat

«Den som kan glede seg over lite, har mye å glede seg over,» sier et ordspråk. I utviklingsarbeidet her i Øst-Bale i Etiopia er det mye som kan «kvele» gleden. Da er det desto viktigere å legge merke til de små gledene som Gud sender i hverdagen.

  

Det er lett å bli oppgitt når det fortsatt ikke er vann i tønnene som er beregnet for håndvask utenfor fødestuen, og rengjøringspersonalet enda en gang må minnes om å fylle dem opp.

Den nye tavlen, hvor vi skulle hjelpe hverandre med å holde oversikt over de innlagte fødekvinnene og forefallende oppgaver … er fortsatt like blank.

Studentene vi skulle ha på opptrening har fremdeles ikke kommet, og hvem vet om de overhodet kommer før det blir for sent. Det er stadig for lite personale på fødeavdelingen og avdelingen for nyfødte, og «det ser vel bare ut til at flere kommer til å reise,» sa en til meg her en dag.

Ja, det er nok av ting som kan få meg til å sukke og tenke: «Nytter det i det hele tatt?»

        

Det er bruk for oss

Men midt i denne oppgittheten som innimellom kan komme over meg, merker jeg at mine nordiske kollegaer og jeg er der hvor Gud vil ha oss, der det virkelig er bruk for oss.

Og så gir Gud oss noen små håndtrykk i hverdagen – små gleder som gir energi og oppmuntring til å fortsette.

       

«Jeg skal gjøre som du har vist meg»

En dag kommer Teshome fra operasjonsstuen, hvor han har vært med på et keisersnitt. Barnet skriker i vilden sky og forteller hele fødeavdelingen at hun har det godt, men bare ønsker seg litt nærhet.

I Norge vil det naturlige være å straks gi barnet til familien, men slik er det ikke her i Etiopia. Et barn kan ligge på gjenopplivingsbordet og skrike helt til familien selv kommer og henter det. Hvis vi er heldige, er det strøm, så barnet i det minste holdes varmt av varmelampen – men det er jo ikke alltid tilfelle.

Men denne gangen gjør Teshome det motsatte av det jeg som oftest opplever at jordmødrene her gjør.

Han viste initiativ til å handle annerledes, og da ble den utenlandske jordmoren glad. Han fikk mye ros for det gode initiativet.

Og ikke bare det: Legg merke til hvordan han holder barnet. Det er et sjeldent syn, skal jeg si dere! Ofte bæres nyfødte barn en halvmeter fra kroppen som om de var en bylt med særdeles skittent tøy, og selvfølgelig må de ha hansker på seg, for de kan jo bli syke av å røre den lille nyfødte.

Teshome hadde glemt hanskene denne dagen – og likevel holdt han barnet tett inntil seg.

«Jeg skal gjøre som du har vist meg, søster, for jeg må jo sørge for at ikke barnet blir kaldt.»

Da merket jeg et lite stikk av glede og takknemlighet – et av de små frøene jeg har forsøkt å så gjennom mine to år her i Ginnir har spirt. Det er jo fantastisk! En liten glede, men like fullt en glede.

       

Gardiner til glede

Gjennom lang tid har vi gjort klart til å henge opp gardiner mellom sengene i før-fødestuen vår, for å gi et lite privat rom til pasientene. Stengene var hengt opp, og gardinene lå på sykehusets lager.

Endelig en dag blir de hentet frem, men den dagen skjer det så mye på fødeavdelingen at gardinene blir liggende på jordmødrenes vaktstue – vi må gjøre det senere.

Men da jeg kommer tilbake fra lunsj, har de tre kvinnelige jordmødrene hengt dem opp helt på eget initiativ, og de er ytterst fornøyd med resultatet.

       

Ønsker å lære – selv om det koster

Og så er det noen som har lyst til å lære. Før sommerferien startet vi opp med en ukentlig undervisningsettermiddag på avdelingen for premature og syke nyfødte.

Akkurat nå er de bare to på avdelingen, fordi flere er på barsel eller har reist – to sykepleiere som skal dekke alle vakter. En tar dagvakten og den andre nattevakten. De er seige, de to kvinnene.

Likevel vil de undervise og undervises den ene ettermiddagen hver uke, og de vil diskutere hvordan forholdene på avdelingen kan bli bedre.

Nå har vi også invitert med oss oversykepleieren, slik at det er mulighet for å kommunisere ideene og frustrasjonene litt tettere på ledelsen. Forrige gang kunne han også gå foran med et godt eksempel gjennom å øve seg på å gjenopplive et barn.

Det er ikke så lett her ute å få sine egne eventuelle manglende evner på «utstilling», og å øve seg under andres påsyn – selv om det naturligvis er bedre å gjøre feil på en dukke enn på en virkelig baby, hvor det kan få fatale konsekvenser, hvis vi ikke får luften på rett sted.

   

Min lille venn

Til slutt må jeg nevne min lille venn Amen. Han er to år gammel og sønn av venninnen min Yishareg, som driver kafeen her på sykehuset.

Det er deilig å ta seg en kaffepause med henne og Amen. Og så er det så herlig å høre Amen rope «Beditte» på lang avstand – og så kommer han og tar meg i hånden. «Kom, vi skal inn til Yishareg og drikke kaffe.»

Det skal vi, men det hører også med på programmet at vi skal finne frem mobiltelefonen og se på noen bilder. Ja, etter en slik stund får man ny energi til resten av dagen og hva enn den byr på.

    

Den største gleden

Dette var et lite innblikk i de små gledene Gud sender til en av utsendingene sine i Øst-Bale. Jeg er så utrolig takknemlig for at han gir meg dem – de lyser opp og bringer glede inn i det som til tider kan være en tung og mørk hverdag.

Men samtidig må vi huske på den sanne gleden – den gleden som vi får lov til å ha også på de tunge og mørke dagene. Den gleden vi har ved å vite at vi er frelst av nåde, den nåden som Jesus vant for oss på korset!

Som Jesaja skriver i kapittel 61 vers 10: «Jeg gleder meg i Herren, min sjel jubler over min Gud. For han har kledd meg i frelsens klær og svøpt meg i rettferdighets kappe …»


Stedlig representant

Stedlig representant

Etiopia

+251 (0) 934441519

Dagens bibelsitat

Sal 34:8 Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han frir dem ut.

Del


Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.