Om oss..

Morten tok DTS (disippeltreningsskolen) i UiO (Ungdom i Oppdrag) i 2002. Han forteller at noen ganger i løpet av DTS begynte studentene å snakke sammen om hvilket land Gud kunne kalle dem til som misjonærer. Og det ble snakket om at det verste landet å bli kalt til var nettopp Mongolia. Jo, på grunn av kulden. Deretter reiste han på ettårs team til Honduras. Der lærte han å snakke spansk. Han kom tilbake til Norge i 2004, og begynte på sosionom-utdannelsen.

Jeg (Claudia) kommer fra en kystby nord i Colombia: Cartagena. Det er en fin og varm turistby. Der er jeg født og oppvokst. Jeg ble kristen da jeg var ca 17 år, og ble aktiv medlem i Det Colombianske Misjonsforbund, som heter ”El Pacto” på spansk.Da jeg var 22 (i 2004) ble jeg spurt om å bli med på ettårsteam til Norge. Det takket jeg ja til, siden jeg snart var ferdig med fysioterapi-utdannelsen, og ville ”utforske” verden.

Jeg havnet i Bryne misjonsmenighet. Og der var Morten en av koordinatorene til teamet mitt. Vi fikk god kontakt, og selv om det ikke var lov å bli sammen da, visste vi at Gud hadde ført oss sammen, og at Han hadde planer for oss. Vi giftet oss et par år senere, og i November 2008 fikk vi gulljenta vår Emma Sofia.

Bedt Gud om å sende familien ut

Helt siden vi traff hverandre har vi bedt til Gud om å sende oss ut som familie til et annet land. Og vi ventet og ventet. En dag så Morten en annonse på NLM sine nettsider. De trengte en sosionom til Mongolia. Men det var jo det landet ingen ville at Gud skulle kalle dem til. Jeg ville heller ikke reise til verdens kaldeste hovedstad, tenkte jeg. Men hvis det var Guds vilje så skulle Han åpne dørene og legge alt til rette. Og det gjorde Han! Så nå er vi her - i dette spennende landet som har så mye å by på. Og vi trives kjempegodt! Det er kaldt, men det er et fantastisk land å bo i, med masse positive og gjestfrie mennesker.

Hva gjør vi her?

Vi har nå vært 3 måneder i Ulaanbaatar. Akkurat nå studerer vi mongolsk på kontoret til NLM.Dette er både spennende og utfordrende. Vi er velsignet med en veldig god lærer, og det gjør prosessen litt lettere. Vi innser viktigheten av å beherske språket for å kunne få en helt annen forståelse av kulturen, noe som vil hjelpe oss i det arbeidet vi vil inn i. Så vi ønsker å få mest mulig utbytte av denne forberedelsesfasen.

Ellers går tiden med til å være med i den lokale kirken. Vi er blant annet med i en husgruppe for unge ektepar med og uten barn. Dette er en fin mulighet til å lære mer om hva Bibelen sier om familien, til å bli kjent med andre familier i Mongolia, og til å praktisere språket. Denne våren har vi også ansvar for å planlegge andaktsstunden på kontoret, som skal være etter lunsj. Vær med å be for dette, slik at Gud kan åpenbare seg for de som ikke har hørt om Ham før.

Til sommeren er planen at vi skal reise til Khovd, der Morten skal begynne å arbeide i sosialprosjektet og bruke sine ferdigheter der som sosionom. Og jeg håper på å kunne bidra i helseprosjektet.

Vi trives veldig godt, og opplever bønnesvar og Guds trofasthet i hverdagen. Takk for at du er med i bønn for det arbeidet som blir gjort i Mongolia, og for utsendingene her.