> NLM / Internasjonalt / Mongolia / Nyheter / Mongolias historie: verdensriket på...



Mongolias historie: verdensriket på 1200- og 1300-tallet

I dag er Mongolia et fredelig land, men kampsport er fremdeles populært. Foto: Jan Ingve Bernssen.

Det mongolske riket ekspanderte på 1200- og 1300-tallet.  Samtidig ble de første misjonærene fra vesten sendt til Mongolia, men misjonen bar få frukter.

Det eurasiske kontinentet i ferd med å knyttes nærmere sammen

På 1200- og 1300-tallet erobret mongolene områder over store deler av det eurasiske kontinentet.  Kristen misjon gjorde seg samtidig i noen grad gjeldende utenfor Europa. Også på andre måter var det økt kontakt mellom øst og vest i Eurasia før de store oppdagelsene omkring år 1500 la grunnlaget for det vestlige verdensherredømmet. Marco Polo var bare én av et hundretalls europeere som oppholdt seg i Kina rundt 1300. Svartedauden som nådde Europa ved midten av 1300-tallet, hadde sannsynligvis utgangspunkt i det indre av Asia, som igjen peker på den økte kontakten mellom øst og vest.

 

Djengis khan og hans etterkommere

Men hva var bakgrunnen for at akkurat mongolene etablerte verdenshistoriens største velde på land? Med kirgiserrikets undergang opphørte de tyrkiske folkeslagene å være en maktfaktor på mongolsk territorium. En rikssamling ble derfor mulig. Siden Kabul khans (1100-48) død hadde mongolene ingen felles hersker. Da oldebarnet Temujin (f. 1167) ville hevne drapet på faren Jesukai, kom imidlertid en prosess i gang som både skulle samle mongolene og utvide riket utover kjernelandet. Omkringliggende stammer sluttet seg til. Med en hær på over 10.000 mann befridde Temujin dessuten kona Börte som var blitt bortført av en annen stamme. Temujin ble i 1189 27 år gammel utropt til Djengis khan (universell hersker) og samlet de øvrige mongolske stammene i 1206. Mongolriket ble etter Djengis’ død i 1227 delt mellom hans fire sønner. Riket fortsatte å øke i alle retninger med klimaks under Djengis’ barnebarn Hovlai (Kublai, 1215-94) som regjerte i Beijing. Nedgangen var likevel rask i første halvdel av 1300-tallet.

 

Vi må imidlertid også spørre etter de grunnleggende forutsetningene for at ekspansjonen kunne skje - først til Kina, Sentral-Asia og Persia. Ressursgrunnlaget på det mongolske høylandet er skrint og inviterer ikke i utgangspunktet til å slå seg ned et sted for godt. Nomadene beveget seg derfor over store strekninger, og denne dynamikken i det mongolske samfunnet må ha vært gunstig for å gjennomføre militæraksjoner på tvers av kontinenter.

 

Det har vært spekulert i om en tørkeperiode på 1200-tallet drev mongolene til ekspansjon. Enkelte klimahistorikere hevder at 1200-tallet tvert imot var preget av rik nedbør og dermed særlig godt beite. Tanken er at dette overskuddet satte mongolene i stand til å underlegge seg så store områder.

  

Kristen innflytelse

Impulsene fra vest mot øst var på sin side fredelige, ikke militæraksjoner, med et fåtalls misjonærer. Vi er stadig på 1200-tallet. For europeerne var det ønskelig å pasifisere mongolene som hadde angrepet deler av Europa. Misjon har historisk ofte gått hånd i hånd med makt. Dessuten gjorde trusselen fra muslimene at pavestolen så seg om etter en alliert i Asia i kampen mot disse, og tanken var å få mongolene til å falle muslimene i ryggen fra øst. Med tiggerordenenes (fransiskanerne og dominikanerne) opprettelse fra tidlig på 1200-tallet var personale på plass. Disse hadde forkynnelse som en hovedoppgave. Vi kjenner romersk-katolske misjonærer i Mongolia fra midten av 1200-tallet, først Johannes av Piano Carpini, så Willem av Rubruck, noe senere Johannes av Monte Corvino kort etter Hovlais død. Dette var enkeltmisjonærer uten politisk eller økonomisk makt i ryggen som de kunne gjøre gjeldende i Asia. Mongolene mottok dem med interesse. Hovlai bad paven om å sende 100 misjonærer i et brev han sendte med Marco Polos far og onkel da disse drog tilbake til Europa etter sitt første besøk i Kina. Av til dels ukjente årsaker ble imidlertid ikke ønsket imøtekommet.

 

Djengis’ fire sønner med første kone, Börte, er utgangspunktet for hans dynasti:

  • Jochi, den eldste, døde få måneder før Djengis. Ingen av hans etterkommere satt på tronen, men hans to sønner Orda og Batu krysset Irtysh-elva og etablerte Den hvite og Den gyldne horde.
  • Chaghatai var kjent for å ha bidratt til å skrive den mongolske lovboken, Ih tsasag.
  • Ögödei ble valgt til å etterfølge Djengis. Med hans sønn Guyuks død opphørte denne slektslinjen å være av betydning.
  • Yngstesønnen Tolui var selv ikke en stor khan, men skulle bli opphav til slike. Hans sønner Mongke og Hovlai ble begge valgt til å etterfølge Djengis. Hustruen Sorgaktani var nestoriansk kristen og avholdt blant annet for sin politiske kyndighet.

 

Mongolriket bestod av fire hoveddeler i tillegg til det mongolske kjernelandet:

  • Det kinesisk-østmongolske Yuan-riket (Hovlai khan; mongolene ble fordrevet fra Kina i 1368)
  • Det sentralasiatiske Tschagatai-riket
  • Det persisk-mesopotamiske il-khanatet
  • Khanatat Den gyldne horde eller Kiptschak-khanatet.

 

Harhorin i Orhon-dalen (i dagens Overhangai fylke, noen timers kjøring vest for dagens hovedstad) ble gjort til hovedstad i 1220.


Stedlig representant

Stedlig representant.

Mongolia

+976 70433993

+976 99013824

Misjonærblogger

Dagens bibelsitat

Gal 6:2 Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.

Del


Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.