> NLM / Internasjonalt / Øst-Afrika / Nyheter / En søndagstur i Pokot



En søndagstur i Pokot

Foto: Anne C. Seierstad

I løpet av oppholdet med TeFT utland opplevde jeg mange ting jeg aldri ville vært foruten. Men det var lite som lærte meg så mye om misjon som besøket i denne kirka, og den dagen er en av dem jeg aldri kommer til å glemme.

Vest-Pokots vakre natur farer forbi vinduet på Land Cruiseren. Vi er på vei nordover og vestover, mot grensen til Uganda.

Sola steker gjennom vinduene, som alle står på vidt gap for å fange så mye luft som mulig. Det er til liten nytte; en dråpe svette pipler nedover ryggen i det jeg prøver å bevege litt på det ene benet som har sovna. Det viser seg å være temmelig vanskelig, da mine bein er flettet sammen med seks andre par bein som er most inn i baksetet.

Denne søndagen begynte som de fleste andre søndagene før kirka: Vi pakket vann, solkrem, bibel og litt kjeks i tilfelle gudstjenesten skulle strekke ut. Det var ikke før det var ti minutter til vi skulle reise at vi fikk vite av den lokale omreisende presten at kirken vi skulle til lå rundt fire timer unna.

  

Men på tross av svette, en munn full av støv, gnagsår på rumpa og vond rygg (det uunngåelige resultatet av fire timers kjøring på noe som under tvil kan kalles en vei, og som til tider skapte problemer selv for en Land Cruiser) var det lett å glemme alle plagene.

Det var bare å ta en titt på det storslåtte, grønne, kuperte landskapet som spredte seg utover bak oss under en vidstrakt skyfri himmel. Vi er så tilsynelatende fjernt fra all sivilisasjon at jeg blir overrasket hver gang vi plutselig kjører gjennom en landsby, eller får et glimt av en ung gjeter sammen med geiteflokken sin blant de små trærne og kaktusene.

          

Lyd av himmel

Det går ikke bare fire, men fem timer før vi er framme i kirka: et enkelt mursteinsbygg med tak av bølgeblikk og hull i veggen til vinduer. Inne fra kirka hører vi lyden av sang akkompagnert av et keyboard. Det er så mange mennesker at folk står i klynger rundt vinduene og inngangen.

Det er en av våre første gudstjenester i Kenya, og vi går i spenning inn gjennom døra. Til å begynne med er kontrasten mellom den strålende sola ute og det uopplyste kirkebygget så stor at det er vanskelig å se noen ting, men etter hvert som øynene blir vant til mørket, møtes vi av et syn som får oss til å glemme fullstendig den lange kjøreturen.

   

  

Kirken er tettpakket, og alle ansiktene er vendt mot oss i smilende velkomst. Vi har ankommet midt i lovsangen før prekenen, som ledes av et ungdomskor som synger og danser til en sang om det nye Jerusalem som til denne dag er noe av det vakreste jeg har hørt - ikke bare fordi de var så flinke til å synge, men fordi de sang i virkelig glede over budskapet i teksten.

Det samme gjelder gjennom hele gudstjenesten: Vi fikk være vitner til en menighet som gledet seg i lovsangen, som lyttet interessert til prestens budskap og som var gjestfrie mot oss fremmede. Alt dette i en ung menighet i et område der evangeliet helt nylig hadde slått rot.

  

Vi hadde tidligere den uka fått høre om den store vekkelsen i Pokot i tiden før årtusenskiftet som misjonærene fra NLM fikk ta del i. Den kirken vi fikk besøke, var et resultat av dette arbeidet som ble gjort lenger sør i West Pokot.

Arbeidet som Gud begynte gjennom noen få mennesker, hadde gitt frukt som spredte seg langt inn i et område som var så utrolig fjernt fra resten av sivilisasjonen.

Evangeliet rørte ved et folk med en helt annen kultur, som hadde lite å gjøre med omverdenen. Likevel kunne vi, på tross av forskjellene og avstanden mellom oss, vi tilbe den samme allmektige Gud.

       

Til disposisjon

Det var denne søndagsturen som gjorde at jeg fikk sett med egne øyne hvordan Gud kan bruke oss, om vi bare stiller oss til disposisjon for ham.

Jeg skjønte hvor mye det kan bety når et menneske sier ja til den oppgaven Gud kaller oss til, og hvor viktig det er at noen faktisk sier ja til å gå til dem som ikke har hørt, om det er i Kenya eller hjemme i Norge.

I løpet av oppholdet med TeFT utland hørte jeg mange inspirerende livshistorier, jeg møtte mange mennesker som jeg i dag ser på som forbilder og opplevde mange ting jeg aldri ville vært foruten.

Men det var lite som lærte meg så mye om misjon som besøket i den kirka gjorde, og den dagen er en av dem jeg aldri kommer til å glemme.


Dagens bibelsitat

Kol 4:2 Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud.

Del


Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.