Midt i januar arrangerte ytterliggående muslimer en demonstrasjon mot norsk krigføring i Afghanistan. Omkring 40 mennesker deltok. Arfan Bhatti, tidligere terrortiltalt, oppfordret i en tale Norge til å trekke styrkene ut av Afghanistan:

«Hvis ikke må det norske folk være klar over at deres sikkerhet fortsatt vil være truet. Hvis sikkerhet er kjært for dere, bør dere komme med et opprop om å trekke soldatene ut (…) Dette er ikke en trussel, men en advarsel til deres eget beste».

Noen dager senere ble det kjent at Per Haakonsen, i et foredrag for Sarpsborg KrF, hevdet at terrorhandlingen på Utøya kunne sees i sammenheng med fiendtlig norsk israelspolitikk: «Slik jeg ser det, er Utøya og Alexander Kielland ikke først og fremst en straff, men en advarsel. Hvis vi ikke tar rev i seilene venter det oss langt større ulykker. Herren lar seg ikke spotte».

Flere har hevdet at Bhatti og Håkonsen er like ekstreme. Vi står overfor religiøs fundamentalisme som kobler sammen Gud og politikk. Dessuten advarer begge i mot Guds vrede.

Hva tenker vi om slike påstander?

Først bør vi påpeke at forskjellen mellom Per Haakonsen og muslimske fundamentalister er meget stor. Håkonsen har brukt sin ytringsfrihet. Arfan Bhatti er dømt for å ha skutt mot en jødisk synagoge. Forskjellen er faktisk ekstrem.

Vi skal ikke bagatellisere ordenes kraft, men ord er noe annet enn handlinger. Problemet med ytterliggående muslimer er ikke først og fremst ordbruken, men at mange ikke nøyer seg med ord. Politiets sikkerhetstjeneste har påpekt at enkelte norske muslimer kan tenke seg å bruke terror. Internasjonalt er det dessverre millioner av muslimer som avviser religionsfriheten og støtter forfølgelse av kristne.

Mange forsøker stadig å sette konservative kristne i bås med muslimske fundamentalister. Vi bør protestere mot en slik retorikk. Den treffer ikke virkeligheten.

Kristne bør gjøre sitt ytterste for ikke å fremstå som ekstreme. Noen ganger kan det være vanskelig å unngå. Det norske kulturklimaet gjør nok at forståsegpåere enkelt kan stemple alminnelig klassisk kristendom som «middelaldersk» – nesten uansett hvor forsiktige vi er.

Det er påfallende hvordan mediene kaster seg over kraftig språkbruk med religiøse undertoner – og overser andre ting. 31. januar skrev Marie Simonsen i Dagbladet om en demonstrasjon som LO holdt mot det såkalte vikarbyrådirektivet. Da ropte en gjeng voksne menn taktfast «hore, hore, hore» til en kvinnelig stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Men hvor er de sterke reaksjonene?

Likevel bør deler av Haakonsens foredrag problematiseres. I en kronikk i dette nummeret av Utsyn, kommer Sverre Bøe med viktige refleksjoner. I denne sammenheng kan det påpekes at Haakonsen avsto fra å presisere at terroren på Utøya må sees på som en avskyelig og syndig handling. Ved utelukkende å snakke om tragedien som en advarsel og en straff fra Gud, står han i fare for å skjule Guds godhet.

Når mennesker rammes av tragedier, er det en kristenplikt å vise omsorg. Vi tror på en Gud som oppfordrer oss til å gjengjelde ondt med godt.