Jeg tror påstanden er sann. Det er opplagt at forfølgelse kan føre til frafall. Mange misjonærer har sett dette på nært hold – ikke minst i en muslimsk kontekst. Men mye tyder også på at materialismen tar knekken på menneskers tro. Velstanden i vårt land har økt i pakt med vantroen (og uforpliktende religiøsitet).

Situasjonen er verdt mye ettertanke. Kanskje særlig i en tid på året hvor kjøpesentrene fremstår som vår tids katedraler. Vi som vil følge etter Jesus har antagelig godt av å spørre: Er det tydelig i våre liv at vi tjener Gud og ikke Mammon?

«Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også hjertet ditt være.»

Slik lyder Jesu oppfordring i Matteus 6,19–21. Det går an å samle skatter på jorden, og det går an å samle skatter i himmelen. Bare de siste varer evig.

Derfor bør det ikke være så stor kamp å forsake materialismen. For det vi samler av ting og penger og materielle verdier har ingen varig verdi. Før eller senere blir alt sammen borte. Derfor bør vi lengte etter å bruke livet vårt slik at det får betydning for evigheten.

Misjon handler om å gjøre en avgjørende forskjell. Bidrar vi til at mennesker blir evig frelst, samler vi evige skatter? Det gjelder selvsagt ikke bare på misjonsfeltene. Også her i Norge, kan vi bidra til at våre medmennesker blir frelst og bevart. Her står vi overfor livets dypeste mening for Jesu etterfølgere. Vi er kalt til å vise Guds kjærlighet – i ord og i handling – mot alle dem vi møter. Og vi har et særlig ansvar for dem som aldri har hørt om Jesus.

Belønningen ved å være mer opptatt av å tjene Mammon, istedenfor Gud, er konkret. Hver dag forteller reklamen at forbruk er veien til lykke. Og selv om lykken er flyktig og kortvarig, kan det virke mer svevende å tale om Guds velsignelse.

Realiteten er at det Gud har å gi oss – og da tenker jeg i livet, her og nå – ofte ligger på et annet plan enn den gleden som reklamen lokker med. Paulus skriver til menigheten i Korint om lidelsene han har blitt utsatt for som en misjonær, og avslutter slik: «Som sørgende, men alltid glade. Som fattige som likevel gjør mange rike. Som de som ingenting har, men likevel eier alt» (2 Kor 6,10).

Gud har utvilsomt mange ulike velsignelser å gi. Jesus har lovt at den som søker Guds rike først skal få «alt dette i tillegg» (Matt 6,33). Likevel er nok Guds gave først og fremst en fred, en glede og en hvile som ikke er av denne verden. Derfor kan Paulus både vitne om kostnadene ved å tjene Gud – for materielt hadde han faktisk ingenting – og tale om glede og rikdom.

Det er noe å ta med seg inn i adventstiden.