> Utsyn / Nyheter fra Utsyn / Hvordan skal jeg leve når jeg vet at...



Hvordan skal jeg leve når jeg vet at jeg skal dø?

Laila og Tarald Ueland måtte sitte ved datteren, Lillian Ueland, sin dødsseng og kjenne hånden glippe etter en seks år lang kamp mot kreften. Nå skriver de bok fra de pårørendes perspektiv.

Det var spørsmålet Lillian Ueland stilte legen tidlig i den seks år lange og krevende kampen mot kreften. På sidelinjen stod foreldrene Laila og Tarald og kjente på håpløsheten hele tiden. I dag lanserer de bok om hvordan det er å være pårørende i kampen mot kreft.

I en seniorblokk på nordvestsiden av Bergen sentrum bor Laila og Tarald Ueland. Solen stikker såvidt gjennom de mørke skyene og lokker frem et smil hos dem, som i likhet med alle andre bergensboere vet at solen snart må gi tapt for regnbygene.

Selvfølgelig vil jeg leve

Utgiver: Lunde Forlag

 

Forfatter: Tarald og Laila Ueland med Johanna Hundvid Almelid

 

Laila og Tarald Ueland opplevde enhver forelders mareritt – å sitte ved sin egen datters dødsseng. Gjennom seks år kjempet Lillian Ueland (1968-2015) med NET-kreft – en uhelbredelig krefttype. Nå skriver foreldrene hennes en bok om sitt møte med kreften som pårørende. 

I leiligheten er det mange englefigurer og bilder av datteren, Lillian Ueland, som for halvannet år siden døde etter en seks års kamp mot kreft. Noen utvalgte bøker fra Taralds yrkesaktive liv i bokhandlerbransjen og forlagsbransjen står også til utstilling i leiligheten. 

Nå er han på andre siden av bordet – sammen med kona Laila har han selv skrevet bok om møtet med datterens uhelbredelige kreft. 

 

Døde etter seks år med kreft

I 2010 fikk Lillian Ueland, som på det tidspunktet var 41 år, beskjed om at hun hadde kreft i bukspyttkjertelen. Hun blir raskt operert, og Laila og Tarald roer seg ved å lese om moderne kreftforskning og klamrer seg til historier om kreftofre som har blitt friske. Slik skulle det imidlertid ikke bli for Lillian.

Kreften var mer permanent og utviklet seg til  det legene omtalte som «uhelbredelig kreft».

– Det var det andre store slaget. Det første var da hun fikk beskjed om kreft, sier Tarald.

Det tredje, og hardeste slaget, kom på forsommeren 2015 – året hun døde – da overlegen på Haukeland sykehus i Bergen informerte henne om at det ikke var mer de kunne gjøre. De avsluttet den livsforlengende behandlingen som hadde gitt Lillian noen ekstra år. Hun døde i sitt eget hjem morgenen 29. november.

 

Optimist til det siste

Lillian Ueland var en optimist. På tross av diagnosen som skulle følge henne helt til graven, våknet Lillian hver dag med den samme overskriften over dagen som lå foran: «Denne dagen skal bli god uansett», stod det på en lapp over sengen hennes.

Var dere like optimistiske? 

Det var veldig opp og ned, alt ettersom hva de siste testene fortalte oss, sier Laila.

– Det er som med en kork, sier Tarald, og finner frem en gammeldags flaskekork.

– Selv om du holder korken nede under vann, er det nok oppdrift i den til å holde seg flytende. Lillian hadde en utrolig oppdrift, noe som gjorde det lettere for oss å flyte, sier han.

For Lillian var det viktig at hver dag skulle brukes på å leve, selv om hun visste at hun skulle dø. Et viktig begrep for henne ble «carpe diem» (lat. «grip dagen»).

– Forskjellen på å miste et barn i en trafikk-ulykke og i en så lang kreftprosess, er at man rekker å gjøre en del ting og si mange gode ord. Vi fikk mange fine stunder sammen som er diamanter i minnekransen etter -Lillian, sier Tarald.

– Hva av det dere gjorde med Lillian i sykdomsperioden har gitt mest mening i ettertid?

– Lillian skrev mange dikt gjennom sykdomsforløpet. Jeg fikk gitt ut den siste diktboken hennes på veldig kort tid. Det var en stor dag for oss alle. Vi klarte det.

– Har livet gått videre?

– Jeg er ikke så opptatt av dét. For livet går videre uansett. Solen står opp, bussene går og folk drar på jobb. Om jeg står parkert på et sidespor, la det gå. Gradvis kommer jeg til å bli mer og mer involvert i dette livet som går videre, sier Tarald.

– Det er et dikt som sier «ikke dytt», og det har blitt veldig godt for meg. Jeg må ta meg tid og kanskje gå et steg tilbake i sorg-prosessen av og til, sier Laila.

 

Hver dag ekstra var en gave

Lillian gikk på livsforlengende behandling, som gav henne flere år ekstra.

– Dere visste jo hvordan dette kom til å ende. Hva betød den ekstra tiden dere fikk?

De ekstra dagene var veldig verdifulle. Om man sier at én måned fra eller til ikke betyr noe... vel det gjør det, sier Laila. 

– Er det noen forskjell om en mann dør når han er 65 eller 66, spør Tarald.

– Selvfølgelig! Hvis behandling kan øke fremtidsutsiktene fra ett til to år, har man dob-let det gjenværende livet, svarer han. 

Det siste året fikk Lillian blant annet med seg brorens 40-årsdag – som har blitt et godt minne for familien.

– At barna skal dø før foreldrene – det er ikke logisk, og det går ikke an å forberede seg til det, sier Tarald og legger til:

– Jeg har stilt mange spørsmål til Gud, og fått få svar. Vi må bare innse at vi skal leve med noen store, ubesvarte spørsmål i livet.

Mange ba for Lillian – at hun måtte bli frisk – uten at det skjedde. 

– Men sluttet vi å be? Nei, men bønn ble noe annet enn det hadde vært tidligere, sier Tarald.

 

Sorgen er så forskjellig

Da Lillian fikk tilbud om livsforlengende behandling, var responsen hennes «selvfølgelig vil jeg leve», som også ble tittel på boken som Laila og Tarald nettopp har lansert. 

De begynte å skrive raskt etter dødsfallet. 

– Vi var jo inni «sorgbobla» allerede, og det virket lindrende å sette ord på det, sier Laila, og legger til:

– Vi har lært så mye gjennom denne perioden om hvordan man bør møte pårørende, og hvis vi kan hjelpe noen gjennom denne boka, så har alle kveldene og nettene vært til nytte.

Forfatteren C.S. Lewis skriver slik om sorgen: den er ikke en tilstand, men en prosess.

– Sorgen er så forskjellig. Det er ikke noen riktig og feil måte å sørge på, sier Laila Ueland.


Den konservative nettavisen Minerva har de siste ukene publisert en rekke kritiske artikler om oppvekst i religiøse miljøer. Det startet med et sterkt intervju med Sara Charlotte Amundsen (21). Hun vokste opp i Jehovas vitner, men vendte menigheten ryggen som 19-åring og ble deretter utstøtt.

Nesten halvveis inn 2017 har jeg lyst til å rette en stor takk til alle misjonsvenner som blant annet gjennom sin givertjeneste bidro til at NLM enda et år kunne være med og utbre Guds rike i Norge og i utlandet. Når regnskapet i tillegg kunne gjøres opp med et resultat som viser at det i fjor ble brukt omtrent like mye penger som kom inn, var det ekstra gledelig.

Bør kristne støtte jødenes rett til å omskjære sine guttebarn?

Utsyn på Facebook

Norge

I Norge driver NLM et stort og variert arbeid over hele landet. I dag satser vi også mer og mer på flerkulturelt arbeid.

Les mer | Bli fast giver

Dagens bibelsitat

Matt 11:29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.

Del


Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.