Mann står på klippe. Sol i horisonten.

De unådde: Evighetsvesener

Alle mennesker har en evighet i vente. Alle mennesker trenger å få høre om Jesus. Kanskje de venter på å få høre om ham fra deg?

Det finnes ingen vanlige mennesker, skriver C.S. Lewis i essayet «The Weight of Glory». Du har aldri snakket med en vanlig dødelig. Nasjoner, kulturer, kunst, sivilisasjoner – disse er dødelige, og livet deres er som en myggs sammenlignet med vårt. Men det er udødelige vi spøker med, arbeider med, gifter oss med, avfeier og utnytter – udødelige redsler eller evigvarende herlighet.

Vi mennesker er korttenkte. Vi ser, som det sies, bare det som er rett foran nesa vår. Og det vi ser foran nesa er livet, her og nå. Fødsel og død og det imellom: lyst, glede, sykdom, sorg, lek, alvor, mat, sex, ferie og arbeid.

Men Gud ser lenger. For eksistensen er større – Gud er evig, uten begynnelse og uten slutt. Mennesker har riktignok en begynnelse, men vi er evige, vi også. Vi snakker ofte om viktigheten av å ha en langsiktig tidshorisont, men for Gud, og for oss alle, er ikke horisonten bare langt unna – den finnes ikke. For noen av oss. Ikke egentlig – for det er alltid mer i sikte.

Akkurat det er fint å tenke på når det gjelder oss som er kristne. Når ting blir vanskelige og vi kanskje til og med blir syke og nærmer oss døden, eller vi mister noen vi er glade i, er det godt å vite at for oss kristne skal lidelsen en dag ta slutt. For evig.

Men vi forlyster oss ikke akkurat med tanken på hva dette vil si for alle andre.

 

Alvor i hverdagen

Du har sikkert hørt begrepet «svovelpredikanter», og kanskje har du til og med hørt en selv. Eller vært en, for den saks skyld. Man kan si mye om den slags forkynnelse, både positivt og negativt, men hvis man tror på fortapelsens realitet, er det unektelig både viktig og naturlig å inkludere den i formidlingen av evangeliet.

Men en ting er det som skjer på talerstolen. Det er vel og bra å bli grepet av stundens alvor der man sitter i benkeradene og lytter til en sterk tale fra en kristen man respekterer. Men tar vi det med oss i hverdagen også?

 

En fjern realitet

Det er vel de færreste av oss som har fortapelsens realitet i bakhodet når vi bedriver våre vanlige gjøremål, enten det er å småprate med naboen, krangle med kundeservice på telefonen eller informere butikkbetjeningen vennlig men bestemt og i så knappe ordelag som mulig om at nei takk, jeg trenger ikke hjelp, jeg bare titter.

Eller når vi er på sommerferie til en eksotisk destinasjon og fascinert observerer folk rundt oss – tildekkede kvinner eller kvinner med kastemerker i pannen, menn med turban eller rødmalte skjegg og drosjesjåfører med amuletter på dashbordet. Det er spennende, annerledes og fremmed – men det er vel de færreste av oss som med hånden på hjertet kan si at opplevelsen fyller oss med åndelig nød.

 

Du er en lysbærer

Men kanskje det burde det? Burde vi ikke være litt mer bevisst på tilværelsens alvor i møte med alle disse menneskene? For det er jo faktisk en realitet – alle mennesker er udødelige, eller rettere sagt evighetsvesener. Alle mennesker skal tilbringe evigheten på et eller annet vis, enten i Guds nærhet eller det motsatte.

Og kanskje er du, som kristen, den første bæreren av Jesu lys og herlighet de møter. Kanskje er du det nærmeste de noensinne har kommet – eller vil komme – de gode nyhetene om Guds kjærlighet og nåde. Kanskje lengter de, enten de er klar over det eller ikke, etter noen som kan vise dem veien til evig glede.

 

Unådde overalt

Vi har disse menneskene rundt oss til daglig, mange av oss også i vår egen familie. Mennesker som skal – helt garantert og uten unntak – eksistere i en hel evighet, hvis vi skal tro Bibelens ord. Og det skal vi jo.

Man kan diskutere og filosofere og teologisere over hvordan den eksistensen ser ut, men Bibelen er tydelig på at den er evigvarende og utrivelig (Åp 20,10). Hver og en av disse menneskene er unådde i den forstand at de ikke kjenner Jesus som den eneste veien til frelse.

Men vi har dem også over hele verden. Mennesker som ikke har noen som deg og meg rundt seg, ikke en eneste kristen som kan vise dem hvem Jesus er.

 

Venter de på deg?

Det er viktig at vi kristne er lys og salt i våre familier og nabolag. Men se rundt deg. Er dere flere kristne som kjenner, omgås og deler liv og hverdag med de samme menneskene som ikke kjenner Jesus?

Kunne det vært mulig – og fornuftig og rettferdig – å fordele dere på litt flere? Så enda flere kunne fått muligheten til å høre om Jesus? Kunne det tenkes at noen på et helt annet sted, kanskje til og med i et helt annet land, venter på at noen av dere skal komme? Kan det tenkes at de venter på deg?

Det finnes ingen vanlige dødelige mennesker. Det finnes bare evighetsvesener. Vil du gi flere av dem muligheten til å velge en evighet med Gud?

 

NLM trenger flere utsendinger som vil vitne om Guds kjærlighet til mennesker som aldri har hørt. Vi trenger mange ulike mennesker med ulike typer kompetanse. Kunne du tenke deg å reise ut som misjonær? Ta gjerne kontakt med personalrådgiver Sigrun Egeland på segeland@nlm.no for å høre mer om mulighetene.