De unådde: Der tilbedelse ikke skjer

Vi skal forkynne Jesu navn, for alle mennesker på alle steder. Så enkelt og så vanskelig. Misjon er middelet, tilbedelse er målet.

Misjon er egentlig veldig enkelt. I teorien, om enn ikke alltid i praksis. Det å forkynne evangeliet – eller for å bruke mer dagligdagse (men veldig store) ord, å fortelle den ene store sannheten om verden, verdens beste nyheter om Jesus – er en helt sentral del av den storslåtte sagaen om menneskeheten, skaperverket og Guds frelsesplan.

I Matteus 23,14 sier Jesus at «dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme».

Mer enn livsviktig

Det gjør ikke bare misjon helt sentralt – det gjør det direkte nødvendig. Livsnødvendig – eviglivsnødvendig. Denne verden, med sin lidelse, død, smerte og sykdom som resultat av syndens inntog, skal en dag ta slutt. Den skal avløses av en annen og bedre, en perfekt verden i Guds nærhet, hvor ingen smerte eksisterer og gleden skal vare til evig tid.

Men for at det skal skje, må evangeliet altså først forkynnes. Ikke bare i kirker og på bedehus, ikke bare i bibelgrupper og leirer i trygge omgivelser med komfort og trosfrihet, men overalt. Over hele verden, til alle folkeslag. Uten at det skjer, vil tilværelsen aldri leve opp til sitt potensial. Livet, med stor L, vil aldri slå ut i full blomst.

Bærere av hans kjærlighet

Derfor ber Jesus oss om å gå. Det var det siste han sa til disiplene før han ble tatt opp til himmelen: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler.» (Matt 28,19) Og «dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Apg 1,8)

Det kallet gjelder ikke bare disiplene – det gjelder alle kristne. Når vi tar imot Jesus, tar han bolig i oss med sin ånd, og vi skal være lys og salt i verden – bærere av hans herlighet og kjærlighet. Gud kan kalle enkelte av oss til spesifikke oppgaver, men du trenger ikke å vente på å høre Guds stemme og finne en flybillett i postkassen med guddommelig avsender. Misjonskallet står der allerede, svart på hvitt, adressert til oss alle, uansett hvor vi bor, hvor vi reiser og hvem vi møter.

Målet er tilbedelse

Samtidig er ikke misjon det viktigste i verden. Det er ikke kirkens (altså alle kristnes) hovedoppgave – misjon er et middel, ikke et mål. Målet er nemlig tilbedelse av Gud. Lovsang og lovprisning. Vi er skapt i Guds bilde og er et vitnesbyrd om hans kjærlighet. Gjennom Jesus får vi være Guds barn, «til lov og pris for hans herlighet og nåde». (Ef 1,6)

Misjon skjer, og skal skje, enkelt og greit fordi tilbedelse ikke skjer. Fordi det over hele verden fortsatt finnes mennesker som ikke kjenner Gud og tilber ham – og som i mange tilfeller ikke engang har muligheten til det. Salme 96 er soleklar på dette: «Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under! (…) Gi Herren ære, dere folk og slekter, gi Herren ære og makt! (…) Bøy dere for Herren i hellig prakt. Skjelv for ham, hele jorden!» (v 3,7,9)

Vandrende møtesteder

I Efeserne 2,22 står det at i Jesus blir vi «bygd opp til en bolig for Gud i ånden». Vi er templer for Gud – og et tempel er ikke til kun for Gud selv. Et tempel er tvert imot ment å være et sted hvor mennesker kan komme og møte Gud. Vi er Guds vandrende møtesteder, hvor mennesker kan få møte ham og bli ført inn i tilbedelse av ham.

Vi skal forkynne Jesu navn, for alle mennesker på alle steder. Så enkelt er det, tross alt, selv når det er vanskelig. For «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Fil 2,10-11)