To madrasser og fem vifter

Og siden lista med nye ting som har skjedd det siste året og som ligger foran i det neste er lang, har jeg ikke følelsen av hverdag akkurat nå. Jeg (og mannen) er midt mellom et år med språklæring i ett land og en ukjent framtid i et annet. Et av de store små spørsmålene jeg har for tida er «når blir det hverdag igjen?». 

Å være på vei inn i noe nytt, uten illusjon om kontroll.

Hvor lenge? 

Hvor lang tid vil det gå før vi har sofa i stua og komfyr på kjøkkenet? Når kommer vi til å bo et sted som ikke bare er et hjem, men som føles som hjemme? Hvor lang tid kommer det til å gå før vi senker skuldrene, og slapper av? Hvor lang tid tar det før dette nye landet ikke bare føles som et land vi er på besøk i, men som et land vi hører til i? Og er det i det hele tatt for mye å håpe på, at vi skal komme til det punktet at vi opplever at vi får hører til? Jeg veit ikke. Jeg tenker: vi må starte i det små, sofa og komfyr blir bra. Vi har allerede to madrasser og fem vifter. Det er jo en god start.  

Kontroll

Til å være en person som trives såpass godt med hverdag og det vanlige, er det muligens litt rart å velge denne jobben, denne livsstilen. Det er ikke alltid det er like gøy med så mange usikkerhetsfaktorer. Men så er det noe i meg som tenker at det er sånn det skal være. Å ikke vite. Å være på vei inn i noe nytt, uten illusjonen av kontroll. For i tillegg til passe god fallhøyde er det enda større potensial i det som ligger foran. Nå snakker jeg ikke om de nye tinga som overrumpler oss, de tragiske tinga som tvinger oss inn i en ny tilværelse. Men nå mener jeg de tinga som vi kan velge. For eksempel å ta imot eller finne en ny utfordring, i stor eller liten skala. Noe som hjelper oss å holde blikket våkent: Hva gjør Gud i denne dagen?  

Gud har vært med helt hit. Jeg tror han blir med videre også. Det er noe av det beste med det ukjente. At det som av og til blir klisjéer når hverdagen er kjent og trygg, blir til ord jeg klamrer meg til. Ord jeg tror på. Gud er med. Han har gått foran. Han har kontroll. Og så ber jeg om at det må være ord jeg fortsetter å tro på gjennom de neste årene også. Gjennom fallhøyder og potensial.