Forfallen murvegg

En helt vanlig misjonærhverdag

Hverdagen her er givende, men likevel hverdag. I dag kom strømmen tilbake etter strømbruddet. Internett kom aldri. Jeg er trett, men takknemlig.

Etter tre måneder hjemme i Norge var vi tilbake her i Øst-Etiopia. Det var forfriskende å være i Norge, å kunne nyte alt som det har å by på. Men vi blir fort rastløse og vil tilbake til hverdagen vår her. Så vi var glade for at korona ikke satte en stopper for det, men at vi kunne returnere raskt! Her ventet vennene og naboene våre. Og hverdagen.

Men hva er egentlig hverdag her? Jo det skal jeg fortelle! Det er dager fulle av glede og forventninger, dager fulle av frustrasjoner og utfordringer, dager med svette og dager med latter. La meg gi dere et innblikk i en av mine dager.

 

Morgenstund

Vekkerklokken ringer 06:15 og jeg har en halvtime i sengen hvor jeg prøver å holde øynene oppe og lese hva Gud vil si meg den morgenen (det hender øynene går igjen og jeg later som jeg ber ...).

Deretter står jeg opp og lager frokost (det gjør jeg denne dagen bare fordi mannen er borte, for vanligvis er han veldig flink til å ordne frokosten).

Etter at barna har spist og jeg har fått dem av gårde til skolen med trehjulingen vår (tuktuk), setter jeg på kaffe og gjør klart språkrommet.

 

Liv snudd på hodet

Litt etter kommer Nora (la oss bare kalle henne det) og to menn som ønsker å lære det lokale språket. Nora fikk livet sitt snudd opp ned av en drøm for tre år siden. Jesus møtte henne, og hun tok et valg om å følge ham, et valg som kan koste henne livet. En lang historie kort, hun trengte en jobb og vi trengte en språklærer, så i februar begynte hun på opplæring hos meg. Hun lærer hvordan hun skal lære bort språket sitt (på GPA-metoden, som vi kaller det).

De to mennene som kom denne dagen jeg forteller om, er to flotte etiopiere. De har også fått livene sine snudd opp ned. Og Jesus er selvsagt grunnen til det også. Han har lagt en brann i hjertene deres om å fortelle folket i området her om ham. Så de har også tatt noen valg, ikke som kan koste dem livet, men som kan koste dem ryktet og relasjonene deres. De har nemlig valgt en livsstil som utfordrer en vanlig etiopier, men som muslimene de bor iblant legger merke til.

 

Språk- og bibelstudium

Vi sitter sammen og leser språk i to timer. Nora er blitt en flink lærer, og de to elevene begynner å kunne si setninger på det lokale språket nå, til stor begeistring for oss alle. Den siste timen leser vi Bibelen sammen, og de to mennene underviser nå Nora (og meg) i Guds ord. Da går det på tre forskjellige språk, både engelsk og amharisk i tillegg til det lokale språket.  Helt nydelig!

Klokken nærmer seg tolv og de skal gå. Nora spør om jeg kan være med og hente tanten hennes på sykehuset dagen etter, og vi avtaler tidspunkt for det. Tanten har nemlig vært på sykehuset over lengre tid, med flere komplikasjoner. I Norge hadde hun nok kunnet få den hjelpen hun trenger, men her er det vanskelig. Så hun kan like godt ligge hjemme som på sykehuset.

 

Små og store problemer

De går og jeg setter meg ned for å skrive en mail. Men denne dagen (som nesten alle andre dager) er det selvfølgelig ikke internett. Det er noe jeg begynner å bli vant til, og må dermed utsette den mailen litt, igjen.

Jeg tar heller en telefon til kollegaer på universitetet og hører om de har noe nytt å fortelle om oppstart. De forteller at de venter fremdeles på klarsignal fra regjeringen, så intet nytt.

Jeg blir avbrutt av at det banker på porten. Det er en tigger som kommer. Jeg henter litt klær fra gi-bort-skuffen og litt mat som jeg legger i en pose og gir henne. Hun går videre og jeg kjenner at hjertet mitt blir knust i biter. Livet er urettferdig, og jeg ble akkurat minnet om det igjen.

 

Familietid og relasjonsbygging

Klokken er snart ett, så jeg kjører og henter barna på skolen. Vi spiser middag som vår fantastiske hushjelp har laget (hva skulle jeg gjort uten henne?!)! Så er det leksetid og deretter litt skjermtid. Da nyter jeg en kopp kaffe og en god bok ute i bakgården. Min favoritt-tid på døgnet. Stillhet. Påfyll.

Skjermtiden er over. Og stillheten brutt. Dagen fortsetter. Ungene savner pappaen som er i Addis Abeba, og jeg lover dem at vi skal ut og kjøpe chaah (te) senere.

Men først skal jeg over til en god venninne for å se hvordan hun har det. Hun er gravid for andre gang og kan føde når som helst nå. Den første babyen døde i magen to dager etter termindatoen (noe som dessverre er altfor vanlig i denne kulturen). Jeg kjenner meg nervøs og redd på hennes vegne.

Hun ber meg inn på soverommet, og vi setter oss ned på en sofa på gulvet. Her inne får vi være i fred. Vi sitter og snakker, samtidig som jeg ber inni meg om at Jesus må fylle hver krok i rommet hennes med hans tilstedeværelse og fred. Venninnen min er en sterk troende muslim, men ingenting er umulig for Gud, så jeg ber i tro.

Timene fyker når jeg sitter sammen med henne, og plutselig kommer jeg på at jeg har lovet barna chaah. Vi tar farvel og jeg går hjem til dem. Det hører ikke med i denne dagen jeg forteller dere om, men jeg må allikevel nevne det: Hun ringte nemlig opp dagen etter, og jeg fikk kjøre henne til sykehuset, hvor de etter hvert tok keisersnitt på henne. Hun fødte en nydelig gutt, og vi ble begge to noen kilo lettere! Takk Gud!

 

Lys i mørket

Barna fikk ikke chaah denne dagen, for hun på gatehjørnet var tom da vi kom. Så det ble Nutella (sjokoladepålegg) til kvelds istedenfor. Vi sitter rundt bordet og det blir plutselig bekmørkt. Strømmen gikk. Telys blir tent og hyttefølelsen kommer. Jeg er glad for å ha et aggregat tilgjengelig om vi skulle trenge å ta det på!

Så er det tannpuss og legging. Når barna er i seng, setter jeg meg i sofaen, med beina på bordet og en ny kopp kaffe. Så kommer strømmen tilbake (denne dagen gjør den faktisk det, men det er ikke sånn alle dager). Jeg er trett, men takknemlig (det er heller ikke alle dager jeg er takknemlig ...). Jeg liker at hverdagen her er litt uforutsigbar, og at ingen dager er like. Men hverdag er hverdag likevel. Det er dager fulle av glede og forventninger, dager fulle av frustrasjoner og utfordringer, dager med svette og dager med latter.