Blodet på dørstolpene

Sakarias Ingolfsson underviste lydhøre ungdommer i påskebudskapet

Blodet på dørstolpene

I begynnelsen av andre mosebok var Israels folk blitt slaver for farao, kongen i Egypt. Gud ville fri dem fra slaveriet, men Farao hadde ingen planer om å la gratis arbeidskraft få forlate landet. Selv om Gud sendte flere grusomme plager over landet, sto Farao på sitt. Han ville beholde slavene sine. Men det skulle endre seg med den tiende plagen: De førstefødtes død.

Gud sa til Moses at dødens engel skulle gå gjennom landet, og ta livet av alle førstefødte, både blant mennesker og blant dyr. Alle førstefødte var i fare for å møte Guds vrede. Det var dødens budskap.

Men Gud hadde også et annet budskap, som vi kan kalle livets budskap. Han ville beskytte alle dem som var villige til å stole på ham. Hver familie skulle ta et lam og slakte det. Med blodet fra lammet skulle de markere dørstolpene og bjelken over døren. De som gikk inn gjennom døren og oppholdt i et hus som var markert med blod, var beskyttet. De skulle få leve.

Slik berget Gud Israels folk fra dødens engel.

Og så finnes det et hint i denne historien om noe som skulle skje flere hundre år senere. For nettopp slik fungerer det ofte i Bibelen. Gud gjør noe i liten skala, før han gjør det i stor skala. Det kan se ut som mønster som begynner smått, og så blir større og større. Blodet på dørkarmene minner oss om blodet på Jesu kors. Israels folk var beskyttet fra dødens engel på grunn av blodet på døren. Det var blodet fra et lite lam. Men vi har noe enda større: Blodet fra Guds lam, som er Jesus Kristus selv. Dette blodet ble ikke smurt på en dør, men på hans kors. Det markerer oss som tilhører Kristus, og beskytter oss mot den evige død. I stedet skal vi få leve evig sammen med ham.

Jesus sa: «Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst.» (Joh 10:9)