40 år med sortering

LEDER: Denne våren fikk Norge en ny – og kraftig liberalisert – bioteknologilov.

Detn nye loven betyr blant annet at enslige kvinner kan få assistert befruktning, at eggdonasjon tillates, at gravide kvinner vil få tilbud om tidlig ultralyd og at en blodprøve som kan avdekke kromosomfeil tas i bruk (såkalt NIPT-test).

Endringene i bioteknologiloven er mange og ulike. Det betyr også at argumentene imot de ulike endringene kan se forskjellige ut. Men når det kommer til stykket, er utfordringen – for kristen etikk – grunnleggende sett to forhold: Det ene handler om at fostre ikke gis menneskeverd. Det andre handler om at voksnes ønske om barn, og friske barn, overstyrer barns rettigheter.

Dessverre er ikke realiteten at vi kan få et sorteringssamfunn. Vi er der allerede.

Begrepet «sorteringssamfunn» blir ofte brukt i debatten om tidlig ultralyd eller andre virkemidler som brukes for å sørge for at bare friske barn blir født. Dessverre er ikke realiteten at vi kan få et sorteringssamfunn. Vi er der allerede.

Rett til senabort

Norge har lagt til rette for sortering helt siden abortloven ble innført. For den gir kvinner en spesifikk rett til senabort «når det er stor fare for at barnet kan få en alvorlig sykdom …» Resultatet er at fostre med Downs syndrom, med trisomi 18, og med ryggmargsbrokk sorteres bort.

Problemet er at sorteringen foretas gjennom abort. Det er forståelig at foreldre ønsker seg friske barn. Derfor er det en selvfølge at det gjennomføres avansert medisinsk behandling for å gjøre et lite foster – eller et lite barn – friskt fra alvorlig sykdom. Men en «løsning» som innebærer at et lite foster mister livet fordi det ikke er friskt, er dypt problematisk. For også et slikt foster har et ukrenkelig menneskeverd.

Ønsket om å få barn ligger dypt hos de fleste mennesker. Slik sett er det lett å forstå fortvilelsen hos dem som ikke kan få barn. Det gjelder både når årsaken er medisinsk og når årsaken er livssituasjonen – som når noen er single eller lever i et homofilt forhold.

Like fullt er det avgjørende viktig at vi ikke krysser etiske grenser for å hjelpe barnløse. Det er ikke slik at hensikten alltid helliger middelet. Og et middel som betyr at befruktede egg – spirende menneskeliv – blir destruert er ut fra kristen etikk dypt problematisk. Denne utfordringen har fulgt debatter om assistert befruktning helt siden vi fikk prøverørsbehandling på 80-tallet. Det belyser vi i hovedsaken i dette nummeret av Utsyn.

Uten far

Det er også problematisk at assistert befruktning brukes slik at noen barn fratas muligheten til å vokse opp med en far. Dette reiser helt andre problemstillinger enn adopsjon gjør. Ved adopsjon står vi overfor barn som allerede eksisterer – og som vi bør gi en best mulig oppvekst. Ved assistert befruktning for enslige eller for lesbiske par legger staten aktivt til rette for diskriminering av noen barn siden det fra første stund er planen at disse barna ikke skal vokse opp med en far.