Politikk og Pride

LEDER: I slutten av juni – måneden som gjerne kalles for «Pride» – uttalte fotballtrener Åge Hareide at idretten bør holdes ren for regnbuens farger. Bakgrunnen var en heftig debatt om Pride-markeringer under fotball-EM.

Ikke minst i Norge var protestene voldsomme da UEFA nektet at en tysk arena skulle lyssettes i regnbuens farger.

Få timer etter Hareides uttalelser, forlangte kulturminister Abid Raja en beklagelse. «Jeg synes han bommer grovt når han sier at Pride er politikk. Pride er frihet», sa Raja til Dagsrevyen 24. juni. Noen timer før hadde Hareide beklaget bruken av ordet «propaganda» om Pride.

Det er tydelig at avvik ikke tåles i synet på Pride. Den som ikke heier på de stolte, må være forberedt på regelrett utskjelling. Utviklingen skremmer.

Samlivsanarki

Pride handler åpenbart om politikk. Slik sett tar Abid Raja feil. Arrangøren av paraden, organisasjonen «FRI» har til og med en politisk plattform. Her slås det fast at «alle former for seksuelle relasjoner eller handlinger som er basert på respekt, likeverd og samtykke er positivt». Det betyr støtte til polygami, åpne forhold og tilfeldig sex. FRI omfavner rett og slett et samlivsanarki.

I tillegg har FRI tatt stilling i en rekke spesifikke politiske saker. Foreningen vil fjerne sexkjøpsloven, tillate surrogati (ikke-kommersiell), innføre et tredje kjønn og ber staten legge til rette for at en familie kan bestå av mer enn to voksne.

Samtidig har Pride klart å tone ned sitt politiske preg. FRI – og den internasjonale homobevegelsen – har jobbet målrettet med å forkle seksualpolitiske standpunkter som grunnleggende rettighetskamp. Det rammer ikke minst kristne som avviser en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse. Vårt ståsted fremstilles som diskriminering siden logikken er at homofile «nektes» å gifte seg.

Bare ja til mangfold?

Det er ikke mulig å overse Pride, og det markeres nå både i barnehager og på skoler. Så er spørsmålet hva det faktisk betyr? Vil det gjøre vondt verre å protestere? Bør barna holdes hjemme? Noen blir bedt av sjefen om å kjøpe inn regnbueflagg. Eller det blir forventet at de på annet vis bidrar til å markere Pride på jobben.

Mitt inntrykk er dette er blitt vanlige problemstillinger for kristne, og dessverre blir de også vanskeligere å håndtere. Stadig flere ser ut til å akseptere at å heise et regnbueflagg bare betyr å støtte menneskers rett til «å elske den de vil», eller å si «ja til mangfold», eller å avvise trakassering.

Desto viktigere er det at kristne prøver å få frem at de – helt ubetinget – fastholder at alle mennesker er skapt av Gud og elsket av ham. Vårt nei til Pride er utelukkende en konsekvens av å si tydelig ja til en kristen forståelse av kjønn, seksualitet, samliv og ekteskap.