Stadig nye dråper

Antagelig har mange stilt dette spørsmålet de siste ukene. I løpet av kort tid har nemlig to unge prester sluttet fordi de det ikke er plass for deres ståsted i Den norske kirke. Disse avviser nemlig ordningen med kvinnelig prestetjeneste, men kan ikke lenger avstå fra gudstjenestefellesskap med kvinnelige kollegaer.  

Dette skjer ganske nøyaktig 60 år etter at Ingrid Bjerkås, som første kvinne, ble ordinert til prest i Den norske kirke. I løpet av to generasjoner har altså kirken snudd helt rundt. I 1961 aksepterte bare et bittelite mindretall kvinnelig prestetjeneste. I dag blir de som fastholder et tradisjonelt ståsted kalt diskriminerende. Iblant sammenlignes de med rasister.  

Selektiv romslighet

Romsligheten i Den norske kirke fremstår ytterst selektiv. En prest kan både si ja til samboerskap og et nei til jomfrufødselen. Men når temaet er likestilling, er kirken ytterst rigid. Antagelig vil det også bety at prester snart vil tvinges til å vie homofile par. For alle de som fortsatt er medlemmer i Den norske kirke blir det da naturlig å spørre om tiden er inne for utmelding. Hvilken dråpe får glasset til å renne over? 

Dessverre kommer det stadig nye dråper i glasset med gode grunner for å forlate Den norske kirke. Nylig hadde NRK som sin toppsak at biskop Herborg Finnset «tar et oppgjør med helvetsbegrepet» (18/10). I artikkelen stilte hun spørsmålstegn ved Jesu alvorlige ord om fortapelsens realitet ved å vektlegge at «Jesus snakker inn i en samtid hvor disse forestillingene levde». 

Å snakke balansert og klokt om dommedag og fortapelsen er krevende. Vi bør advare mot en forkynnelse som prøver å skremme mennesker til tro. Enhver predikant bør også vokte seg for å foregripe Guds dom; for dommen hører Gud til. Samtidig må vi kunne si at de som setter spørsmålstegn ved fortapelsens mulighet også stiller spørsmål ved misjonens nødvendighet. 

De som setter spørsmålstegn ved fortapelsens mulighet stiller også spørsmål ved misjonens nødvendighet. Espen Ottosen

Nok er nok? 

Fortsatt er forskjellene store i Den norske kirke. Det går an å forstå at den som har stor tillit til sin prest ikke vil forlate kirken bare fordi en biskop er på ville veier. 

Samtidig bør vi våge å spørre om forholdet vårt til Den norske kirke har en viss likhet med forholdet en frosk har til varmt vann. Som kjent vil en frosk som plasseres i en kjele med kokende vann umiddelbart hoppe ut. Men putter du den i kaldt vann som gradvis varmes opp, forblir den i vannet til den dør. 

Endringer i Den norske kirke kan ofte oppfattes som små. Og de kommer gradvis. Kan det føre til at vi aksepterer en teologisk utvikling som burde fått oss til å si at nok er nok?