Kaleb og Almaz: Et liv i tjeneste
Hele sitt voksne liv har Kaleb og Almaz viet til å utbre evangeliet i Sør-Omo. Det har vært mange krevende stunder, men de opplever at Gud har vært med gjennom alt.
Kaleb Ducha (63) og Almaz Wolde møtte hverandre i kirken og giftet seg i 1989. Begge kommer fra kristne familier – Almaz reiste som ung lange avstander for å evangelisere, og Kalebs far var blant de første kristne i området deres. Kaleb husker at familien hadde en ekstra hytte på tunet, hvor omreisende evangelister fikk bo.
I 1993 flyttet de til Sør-Omo sammen med tvillingsønnene sine. Der fikk de også en datter. Både Kalebs og Almaz’ foreldre ba for dem i Jesu navn før de reiste, og forsikret dem om at Gud ville gå foran dem. Og selv om de gjennom årene har møtt mange utfordringer og vurdert å gi opp, har de opplevd at Gud har vært med dem gjennom alle vanskelighetene.
Trofast gjennom mange krevende år
Familien bosatte seg først i Dimeka. De dro dit sammen med misjonærer fra Omorate. Misjonærene møtte de av og til, men den gangen fantes det verken mobiltelefoner eller andre telefoner som gjorde det enkelt å holde kontakt utenom dette.
I Dimeka ble Kaleb advart om at dette var et sted hvor han kunne bli straffet, og til og med drept, fordi han var fremmed og ikke kom fra området. Likevel ble de boende der i halvannet år før de reiste tilbake til Gidole for ett år. Da de så vendte tilbake til Sør-Omo, bosatte de seg i Erbore, hvor de ble værende.
Erbore er en «smeltedigel» hvor mennesker fra ulike språkgrupper møtes. Qes Kaleb snakker diraashe, som er hans morsmål, og amharisk, som han lærte på skolen. I tillegg kan han også noen ord og hilsener på oromo, erbore, hamer, tsamakko, konso og dasenech.
Etter sju år i Sør-Omo ble Almaz, som hadde noen helseutfordringer, rådet til å flytte tilbake til hjemstedet Holte, nær Gidole, sammen med barna. Kaleb ble da alene igjen i tjenesten i flere år.
Etter totalt 13 år i Erbore flyttet Kaleb til Arba Minch, hvor han gikk tre år på bibelskole. Han returnerte så til Erbore, men etter ett år gikk veien videre til Birayle i tre måneder, og ved utgangen av 2011 kom han til Turmi. Der arbeider han fortsatt som koordinator for det evangeliske arbeidet i Sør-Omo.
Guds hjelp i nødens stund
Kaleb husker en spesielt vanskelig periode. Det var tørke, og de gikk tomme for mat. Selv på markedet var det nesten ingenting å få kjøpt, og de hadde heller ikke penger til det lille som fantes. Hvordan skulle de skaffe mat til barna sine? Det fantes heller ingen transportmuligheter tilbake til Gidole.
En natt, etter at barna hadde lagt seg, ba de hele natten:
«Gud, du vet alt. Du vet at vi ikke har mat, og at barna er sultne. Vi overgir det til deg om vi skal leve eller dø.»
Om morgenen sovnet de. Da de våknet senere på dagen, kom en lastebil fullastet med korn. Sjåføren lette etter lederen for Mekane Yesus-kirken. Lastebilen var sendt av synoden i Arba Minch for å bringe nødhjelp til Hamer-folket. Lokale myndigheter tok imot kornet og lagret det. Deretter fikk Kaleb ansvaret for å dele ut maten. På denne måten sørget Gud ikke bare for hans egen familie, men også for mange andre.
Hamer-folkets hjerter åpnes
Hamer-folket hadde vist seg vanskelig å nå med evangeliet. Kale Hiwot-kirken (Håpets Ord) hadde vært til stede blant folkegruppen allerede før Mekane Yesus-kirken startet sitt arbeid der, og Mekane Yesus hadde også hatt andre evangelister før Kaleb. Evangeliet var derfor allerede blitt forkynt, uten at hamer-folket var mottakelige for budskapet.
Men da matvarehjelpen kom, endret noe seg. Folk begynte også å åpne seg for evangeliet. På kort tid ble to nye menigheter etablert i områdene rundt Dimeka: Zagola og Kaira.
Når kulturen stenger
Til tross for denne utviklingen og fremveksten av flere menigheter, er det fortsatt kulturelle tradisjoner som gjør det vanskelig for nye troende blant hamer-folket. De kan oppleve utestengelse fra både familie og samfunn dersom de bryter med tradisjonene.
En av de vanskelige tradisjonene er at barn av ulike grunner kan bli erklært som «mingi», det vil si at de bringer ulykker, sykdom og død over stammen hvis de får vokse opp. En av disse grunnene er hvis faren ikke gjennomførte den tradisjonelle seremonien med å hoppe over okser før han giftet seg. Tradisjonen sier også at de eldste brødrene må gjennomføre denne seremonien før de yngre kan gjøre det. Hvis en eldre bror da blir en Kristi etterfølger og nekter å delta i denne praksisen, blir han regnet som død av familien, slik at de yngre brødrene kan gjennomføre seremonien og gifte seg.
En annen utfordring i dag er at noen går i kirken, samtidig som de fortsatt holder fast ved de gamle tradisjonene. Dette skaper spenninger mellom kristen tro og tradisjonell kultur.
