Relasjoner og velsignelser

Telefonen min ringer. Datoen viser 24. mai. Vi befinner oss fremdeles i koronautbruddet med strenge regler og instruksjoner. Men det er også slutten på ramadan, og i landsbyen er de i full gang med feiring av id, som er en av de største muslimske høytidene.

Vi bor blant et folk som utøver stor gjestfrihet, og vanligvis ville vi deltatt i feiringen. Men alt er annerledes dette året på grunn av Covid-19.

Vedkommende som ringer er en god venn, og han ber meg komme bort til inngangsporten til tomta vår. Jeg blir ganske rørt og møter ham ved porten. Han har hendene fulle av gryter og skåler. Siden vi ikke kunne komme til dem, ville de dele måltid med oss på denne måten.

Jeg tar imot, og ikke lenge etter sitter min mann og jeg og spiser nydelig pilau (risrett), njirnjir (tørket, stekt kamelkjøtt) og chapati. Og vi ber sammen for det folket vi er satt her for å tjene.

Og da er vi rett inne i en av hovedoppgavene vi står i her i Øst-Afrika, nemlig relasjonsbygging.

Livsviktig vann

Relasjonsbygging kan være så mye, og den kan ha mange innfallsvinkler. Vi har satset særlig på tre ulike prosjekter i vår del av arbeidet. Det er vann, helse og skole.

På tross av Covid-19 har vi klart å fortsette arbeidet med bygging av vannsisterner ute i flere landsbyer. Folk lever og bor marginalt, og mangel på vann er et stort problem for både mennesker og dyr. Vi håper og ber om regn nå i oktober, som kan fylle både vannsisterner og lokale vanndammer.

Bedre helse

Helseprogrammet vårt ble satt delvis på vent da koronautbruddet kom i mars. Deler av programmet består av undervisning, og på grunn av distanse og forbud mot folkemengder måtte vi kutte ut denne delen av programmet.

Vi har derimot lykkes i å fortsette med å sette opp toaletter i landsbyen, og «tuk-tuken» vår (trehjuling) har hatt daglige turer til landsbyen med koronaopplysninger på tre forskjellige språk «ropende» ut fra høyttaler på taket.

Nå i oktober håper vi å gjenoppta helseprogrammet for fullt med både primærhelseundervisning og praktisk arbeid i landsbyen som søppelbrenning, besøkstjeneste, treplanting med mer.

Skoler og voksenopplæringssenter

Voksenopplæringsklassene våre fikk også en brå slutt med koronaviruset. Alle skoleanstalter stengte ned og vil muligens åpne opp igjen nå i løpet av oktober. Vi håper også å kunne åpne opp klassene våre igjen i samme tidsrom.

Vi har to skoler ute i feltet. På et av disse stedene har vi i løpet av koronatiden fått opp to nye klasserom. Vi gleder oss til å kunne ta i bruk nye romslige lokaler nettopp nå hvor vi fortsatt må holde god distanse mellom lærere og elever.

Vi har også fått ferdigstilt et nytt voksenopplæringssenter her i landsbyen. Dette huser et lite bibliotek, kontor, to store klasserom og kjøkken. Vi håper og ber om at dette må bli et senter som kan tjene landsbyen på mange måter – gjennom skrive- og leseopplæring, men også som et samlingspunkt for befolkningen.

Vi har også en drøm om å kunne gjøre mer for de mange med fysiske og psykiske handikap som bor blant oss.

Store muligheter

Så er det vår bønn at vi med alle disse aktiviteten om mulig kan bli til velsignelse for noen av dem vi møter. Mulighetene er store og mange. På grunn av viruset har vi savnet møtepunktene vi daglig har hatt med landsbyen. Men vi både tror og vet at vår tilstedeværelse her er viktig, og at arbeidet vi holder på med ikke er forgjeves.

«Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet.»