Det bærer frukt i Woito

Jeg (Torbjørn Honnemyr) har igjen vært så heldig at jeg kunne reise til Etiopia som misjonær. Jeg fikk permisjon fra lærerjobben på Tryggheim vgs i to måneder, og så tar jeg en måned av sommerferien, så da blir det et korttidsopphold på tre måneder.

Jeg bor på Gisma stasjon i Woito-dalen i Sør-Omo i Etiopia. Jeg har tjenestegjort 11 år i Etiopia tidligere og kunne derfor gå noenlunde rett inn i oppgavene.

Jeg har brukt de første 5-6 ukene på å bli kjent med området og nybrottsevangeliseringsarbeidet som kalles Sør-Omo Outreach. Jeg har også blitt kjent med noen gode naboer her på tomta og brukt en del tid på vedlikehold i huset.

Midt blant folkeslagene

Sør-Omo Outreach, som støttes av Misjonssambandet, har arbeid blant de etniske gruppene Tsemai, Erbore, Borana, Karo, Dassenech, Hammer, Benna, Ongota og Nyangatom. Disse har, så vidt jeg vet, alle egne språk (men ta gjerne den informasjonen med en klype salt, siden jeg ikke har vært her så lenge enda …).

Heldigvis kan nesten alle evangelistene og en del av eldstene amharisk, så jeg kan kommunisere med dem noenlunde. En del av evangelistene er fra sine egne folk her, men det er også en del evangelister fra andre folkegrupper og steder i Etiopia som er her som misjonærer i en annen kultur.

Mange trofaste tjenere

For noen dager siden var jeg på tur til Karo-folket på et sted som heter Qorcha. Landsbyen ligger ca 15 mil fra Gisma, der jeg bor, og den ligger fint til ved Omo-elven.

Der traff jeg evangelisten Kerri, som gjorde stort inntrykk på meg. Menigheten her har sin egen kirke, som er blitt for liten. I mars ble 31 nye lagt til menigheten, som nå teller 179 kristne. Det er stort.

Men evangelist Kerri, altså, han gjorde inntrykk: Han har tjenestegjort her i ca. 12 år. Han er fra Jinka, ca. 18 mil unna. Han har lønn på 2800 Birr (ca. 560 kroner) per måned. Han har kone og 5 barn fra 1-13 år hjemme i Jinka. Han besøker familien hver 2.– 3. måned, og den turen koster 2400 tur-retur.

«Det går ikke an å leve av dette,» sier jeg til ham. Nei, han er enig i at det kun er ved Guds hjelp at han klarer seg.

«Hva svarer du hvis du blir spurt om hvorfor du ikke slutter i tjenesten og flytter hjem til familien?» spør jeg.

«Målet er å forkynne Ordet. Og det går ikke an å se seg tilbake når en har lagt hånden på plogen,» sier han. «Jeg tjener Gud. Skulle jeg forlate dette? Hvem skulle jeg så tjene? Det ville være døden for meg.»

Noen ganger ber kona ham om å komme hjem pga. problemer med å brødfø og dyrke jorden der hjemme. Men når han sier ja, så sier hun at nei, du må heller bli og fortsette din tjeneste. De er sammen om denne tjenesten.

Og jeg må si: Kerri er ikke den eneste her som ser slik på tjenesten. Jeg er imponert over mange av evangelistene som virkelig ofrer mye i tjenesten. Og lønningene, som faktisk var enda verre for et års tid siden, er kritisk lave, sett i forhold til at alt i Etiopia nå er utrolig dyrt.

Stor vekst

Guds rike går fram her i Sør-Omo. Det er i stor grad et resultat av at Misjonssambandet startet opp arbeid her på 1980-tallet. La oss takke Gud for den utrolige veksten.

Samtidig, når jeg ser på de utrolige avstandene og at det fortsatt er så utrolig mange landsbyer og steder som ikke har hørt Guds ord, så er det tankevekkende at vi ikke klarer å opprettholde innsatsen fra Misjonssambandet lenger.

Fortsatt mye å gjøre

Denne uken har jeg og lederen her i Woito brukt tre dager til å ordne med takrenner og innløp til vanntank ved to kirker. Lange dager med mye støv og steikende sol. Men vi fikk det til, så da så ...

Så tjenesten er mangfoldig, alt fra praktisk vedlikehold og bygging, til medvandring, til rådgivning, til forkynnelse og undervisning.

Jeg kom for tre måneder, og jeg velger å tro at det betyr noe, ikke minst for ledere og evangelister som tjenestegjør i kirken her. Men uten tvil er det behov for fortsatt hjelp fra Misjonssambandet.

Det er tankevekkende å se på misjonærhusene her i Gisma, og likedan i Omorate. De står tomme og forfaller.

Det er jo da nyttig å tenke på at husene ikke er et mål i seg selv, men kun et middel. Likevel er det trist å se. Så er det samtidig så inspirerende å se at Guds menighet vokser her, den som også en del misjonærer har vært med å bygge på over flere år.

Det bærer frukt!

Høsten er i sannhet stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens Herre om å drive arbeidere ut til sin høst. Enten det er lokale kristne eller misjonærer fra andre steder i Etiopia, eller nye eller gamle misjonærer fra Norge og Norden.

Vennlig hilsen

Torbjørn Honnemyr, korttidsutsending