Utfordringen med å stå i noe nytt

For omtrent ett år siden flyttet jeg sørover, til et område hvor vi nettopp hadde startet et nytt arbeid. Ett år tidligere hadde den første familien fra teamet vårt flyttet hit. Men egentlig begynte reisen lenge før det.

To år tidligere var vi samlet til en visjonshelg der vi ba, drømte og skrev ned det vi opplevde at Gud la på hjertene våre for de kommende årene. En av tingene vi skrev ned, var å sende ut ett eller to team til nye områder. Den sørlige delen av landet var et av områdene vi spesielt hadde i tankene.

Det er én ting å sitte på en visjonssamling og la seg inspirere. Det er noe helt annet å se visjonen begynne å ta form i virkeligheten.

I dette landet kan man ikke bare pakke koffertene og flytte. For å få visum og registrering kreves det arbeid. Vi forlot visjonssamlingen fylt av tro og forventning, men da vi kom hjem, begynte de praktiske spørsmålene å melde seg.

Hvordan skulle dette egentlig gå til?

Bønn og åpne dører

Heldigvis hadde vi lært noe av dem som hadde gått foran oss. Første steg var bønn.

Vi begynte å be, selv om vi ennå ikke så noen tydelig vei videre.

Så skjedde det noe uventet.

En person i teamet traff en gammel venninne som hun ikke hadde sett på lenge. I løpet av samtalen viste det seg at venninnen hadde flyttet sørover på egen hånd og startet et arbeid der. Nå trengte hun hjelp.

Plutselig sto en dør åpen.

En tilfeldighet? Kanskje heller et «Gudstilfelle».

Å møte noen man kjenner fra før i en by med over tre millioner innbyggere er ikke spesielt sannsynlig. Men Gud følger ikke alltid våre sannsynlighetsberegninger.

Store behov og store drømmer

Året etter flyttet familien sørover. I halvannet år var de med på å legge grunnlaget for arbeidet og bygge relasjoner i området. Da de senere flyttet videre, opplevde jeg at Gud kalte meg til å ta over der de avsluttet, og da flyttet jeg hit.

Vi flyttet fordi vi tror Gud åpnet en dør.

Behovene her er enorme, og menneskene er åpne. Vår visjon er å nå ut til fjorten steder hvor det finnes få eller ingen kristne, og sammen med lokale brødre og søstre være med på å starte små husmenigheter.

Vi drømmer også om å kunne skape arbeidsplasser ut fra Use Your Talents-prinsipper, slik at menn og unge mennesker kan bli værende nær familiene sine i stedet for å måtte reise til nabolandene for å finne arbeid.

Krevende tider i startgropen

Nå har jeg bodd her i omtrent ett år.

Hvis jeg skal være ærlig, har det vært tøffere enn jeg hadde forestilt meg.

Jeg har begynt å lære et nytt språk. Sommeren bød på temperaturer opp mot 46 grader. Sandstormer fyller luften med støv og gjør det tidvis usunt å oppholde seg utendørs. I de varmeste periodene forsvinner strømmen flere timer hver dag.

Midt i alt dette er det lett å miste motet.

Det er lett å miste blikket på ham som utgjør den virkelige forskjellen. Han som forvandler menneskers liv. Han som er lyset som har kommet inn i mørket.

Alt har en begynnelse. Ofte en liten og tilsynelatende ubetydelig begynnelse.

Så vokser det.

Men det tar tid.

Relasjoner tar tid. Språk tar tid. Å bygge noe nytt tar tid.

Ledet på ukjente veier

Vi ønsker alle å fortelle historier om store mirakler og raske gjennombrudd. Noen ganger skjer det. Men ofte handler livet med Gud om noe annet. Om å ta små steg i tro. Om å fortsette å gå, selv når veien foran oss ikke er helt tydelig.

Jeg tenker ofte på Abraham.

Han forlot det som var kjent og trygt uten å vite hvor veien ville føre ham. Han hadde fått et løfte, men det lot vente på seg. Ja, det gikk veldig lang tid før han fikk se det oppfylt.

Kanskje er det ofte slik Gud arbeider.

Vi svarer på hans kall, og så er det han som leder oss videre, steg for steg. Noen ganger gjennom grønne enger og stille vann. Andre ganger gjennom dødsskyggens dal.

Likevel er det også der Salme 23 forteller at han dekker bord for oss like foran våre fiender.

Det er Guds arbeid

Kanskje finnes det sider ved Gud som bare kan oppdages på steder hvor vi selv kjenner oss svake. Kanskje er det nettopp der vi lærer hans trofasthet å kjenne på et dypere nivå enn vi ellers ville ha gjort.

Det er han som har begynt den gode gjerningen, og det er han som skal fullføre den.

Det er en dyp hvile i å vite at det til syvende og sist ikke er jeg som bærer arbeidet. Det er han.

Han har allerede forberedt de gjerningene jeg får gå inn i. Mitt ansvar er ikke å kontrollere resultatene, men å holde meg nær ham og fortsette å gå dit han leder.

Selv om veien av og til går gjennom en sandstorm eller to.

Skrevet av «Mariann», utsending i Sentral-Asia.