Til alle folkeslag – hvordan?

Kristne skal være «Kristi sendebud», men betyr det at vi først og fremst skal holde flammende offentlige omvendelsestaler? Hva er egentlig misjon – og hvordan gjør man det?

Misjon kommer av det latinske ordet «missio», og betyr utsendelse. Vi er sendt ut i verden – av Jesus, som ba oss om å gå og gjøre alle folkeslag til disipler (Matt 28,19).

Verden kan for så vidt være hvor som helst, selv om misjonsbegrepet helt siden oldkirken gjerne har vært forbundet med å forkynne evangeliet til mennesker som tilhører andre språklige, kulturelle eller geografiske grupper enn en selv.

Mer enn talerstoler

Vi er altså sendebud, men det betyr ikke bare at vi skal være Jesu munn og stå med ropert på torget. Vi skal også være hans øyne, ører, hender og føtter. Vi skal reflektere ham og hans kjærlighet som et speil.

Jesus sa jo ikke bare at vi skal gjøre folk til disipler – han sa også at vi skal elske dem som oss selv (Mark 12,31). Derfor handler ikke misjon bare om evangelisering, selv om det naturligvis er en viktig del av det.

NLM har for eksempel helt siden oppstarten drevet holistisk, helhetlig misjon – en misjonstradisjon og misjonstanke som strekker seg gjennom hele den kristne kirkens historie.

Hele mennesket

Misjonsarbeidet kan se veldig ulikt ut på forskjellige steder og til ulike tider. I våre dager driver mange misjonsorganisasjoner og kirker bistandsarbeid rundt omkring i verden, og mange misjonærer arbeider først og fremst som fagarbeidere innen bistandsprosjekter.

Tidligere brukte man heller begrepet «diakoni», men tanken bak er den samme: Vi som er kristne, er kalt til å ta vare på skaperverket og utvise nestekjærlighet.

Slikt bistands- og diakoniarbeid overlapper til en viss grad med teltmakertanken – mennesker som har en vanlig jobb og bruker sin kompetanse, men som lever som kristne og er vitner i hverdagen. Akkurat slik alle kristne bør være, uansett hvor i verden de er.

Ordet må forkynnes – men hvordan?

Men for at folk skal få muligheten til å bli frelst, er det samtidig, til syvende og sist, nødvendig med «ordets forkynnelse».

Med andre ord: Selv om det er flott og viktig å vise Guds kjærlighet gjennom handlinger, og det arbeidet har en egenverdi (vi hjelper ikke mennesker for at de skal bli kristne, men fordi vi er kalt til å hjelpe), fører ikke det alene til at folk blir kjent med Jesus, hvis de ikke får vite hvem han er.

Og noen ganger kan det bety å stille seg opp på torget med en ropert, eller på et biltak langt ute på den afrikanske savannen med prosjektor. Men langt fra alltid.

For mye av evangeliseringsarbeidet blir – som seg hør og bør – gjort av de lokale kirkene. Da kan misjonærer bidra som støttespillere, gjennom å undervise, oppmuntre og utruste lokale kristne til selv å bringe evangeliet ut til sin egen folkegruppe.

Samtidig finnes det også mange steder i verden hvor tradisjonelt evangeliseringsarbeid er vanskelig eller ulovlig. I dag foregår mer og mer av misjonsarbeidet i slike områder.

I mange tilfeller handler evangelisering da om å leve som teltmakere, bygge opp relasjoner over lang tid, være vitner gjennom livsførsel og være tilgjengelig for å snakke om tro når noen uttrykker et ønske om å få vite mer – eller å støtte lokale kristne, som kanskje må leve ut troen sin i skjul.

Mange veier for evangeliet

Misjon er mye forskjellig. Både fordi vi er kalt til både å forkynne og å elske og hjelpe dem som lider, uavhengig av tro, og fordi ulike forutsetninger, samfunnsforhold og situasjoner forutsetter ulike typer tilnærminger til evangelisering.

For hovedsaken er at vi skal gå til alle folkeslag. Så hvordan? Jo, vi skal gå slik det best lar seg gjøre, og slik Gud legger til rette og åpner dører. Vi skal gå – uansett.