Bønn på trass

HVERDAG: Da vi la oss i går kveld, var det min tur til å be. Et blaff av «jeg orker ikke» fór forbi.

Så ba jeg.

Kort. Konkret. For det vi ble enige om å be for. For det «vanlige». For de vi er glade i. For det Gud minna meg på der og da. Kort. Få ord. Men bønn like fullt.

Ikke krav

Den trassen, i å be likevel. Det minner meg på at Gud ikke krever en spesiell form for bønn av meg. Bønn er en gave, og et sted jeg får komme nær ham. Jeg må ikke be med mange ord. Jeg må ikke føle mye. Det kan være kort og konkret, og selv om jeg er veldig trøtt. Det er godt å avslutte dagen hos ham like fullt.

Bønn er en gave, og et sted jeg får komme nær ham

«Bønn bør gjøres regelmessig, vedvarende, resolutt og iherdig minst hver dag, enten vi har lyst eller ikke», sier den amerikanske pastoren Timothy Keller. Jeg har tygget og tygget på den setningen. Regelmessig, vedvarende, resolutt og iherdig. Det kjennes kanskje ikke alltid slik, så jeg har absolutt noe å strekke meg etter. «Enten vi har lyst eller ikke», der er jeg med igjen.

Vane

Den vanen jeg ikke vil gi slipp på. Jeg vil ikke bare be når jeg «orker» eller føler masse sterke, gode følelser for det å kunne be. Jeg tror gode vaner bærer meg gjennom trøtte kvelder og «tørre» perioder.

Gud er alltid den samme, uansett min respons og min måte å komme nær ham på.

Nærmere

Også vet jeg at jeg fortsatt har mye å lære og erfare om hva bønn kan bety. Jeg har mye å vokse i, se mer av, gå dypere i. For jeg har fått en smak av hva nærhet til Gud betyr for livet mitt, og det gjør at jeg lengter etter mer. Selv om jeg noen ganger også bare ber kort og konkret, og til og med litt følelsesløst. Takk Gud, for at du ikke krever bønn av meg. Dra meg nærmere, nærmere, nærmere deg.