Lignelsen om den udugelige båtføreren

HVERDAG: Det er sommer og det er sol og det er dampende hett.

Hva med en båttur, foreslår min kone. Det er klamt på kjøkkenet. Vi kunne sikkert låne foreldrene hennes sin båt. Ja... jeg drar på det – for svigerfars båt er både stor, dyr og rask. En tøff kombo for folk med minimal maritim erfaring. På tross av avlagt båtførerprøve på ungdomsskolen, og et kortvarig og ganske mislykket eierskap av en gammel seilbåt, fyller havet meg med en viss uro. Det er liksom så mye som kan gå galt.

Men nå er jeg igjen motvillig kaptein.

Skuespill

Alt gikk bra denne dagen på sjøen – i alle fall til å begynne med. Motoren startet med et brøl, og jeg bakket kontrollert ut av båsen til anerkjennende nikk fra min kone. Og vi vinket til andre båtfolk i det vi pløyet ut av havnen. Og det som slo meg var at de trodde at vi var båtfolk. At vi hadde kontroll. Jeg vinket tilbake. Var med på skuespillet.

Vi tøffet av gårde til en vik vi visste om. Masse folk. Solbrune kropper i vannet. Båtfolket var samlet. Og så kommer jeg, bleik og svett, i svigerfars båt. Min kone, som i alle fall ikke har peiling hadde sett seg ut et sted – et svaberg som hun kom til at vi kunne legge oss inntil, men da måtte vi ut med anker og avanserte fortøyningsteknikker, og det er vind, og strøm og avdrift – og i båten: Hektisk aktivitet. På land kan de lukte usikkerheten. De kikker opp fra grillene sine, og de slutter å snakke. Nå er det føling i fjæra og underholdning på sjøen.

En gjøk har lånt svigerfars båt

Sannheten

Det er rusing av motor, det er usikre kommandoer fra baug til akter, rasling med anker og sjømannskap som kun en mor kan elske. Det er amatør opphøyd i amatør.

Nå er det ikke lenger noen som tror at vi er båtfolk. De ser sannheten: En gjøk har lånt svigerfars båt.

Midt i kaoset så ser jeg en fyr som legger på svøm mot oss. Han ser på oss og han er på vei for å hjelpe. Han tenker at jeg er en landkrabbe, men han kommer likevel – svømmende. Barmhjertigheten selv. Jeg fornedrer meg ikke til å motta hjelp – så jeg bakker ut og forlater åstedet. Båten kom tilbake til havn uten en skramme. Men han som styrte båten var totalt oppskrapt, og hadde funnet sin plass på den maritime rangstigen – Helt der nede – blant folk i joller og på flytemadrasser.

Kjærlighet

Det er noe forunderlig med at de som kjenner oss best er mest glad i oss. De som kan se bak påtatt selvsikkerhet og krampaktige forsøk på å bli likt, og som kan se et menneske full av feil og mangler og oppskrapt stolthet – og likevel er det en arm rundt skulderen. Det er en uimotståelig kjærlighet. Det er denne kjærligheten vi tror på.

Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham. (1 Joh 4:16)