Der det skjer
HVERDAG: Når dører lukkes, blir man fort litt rådvill. Det er lett å føle seg ubrukelig. Men heldigvis stemmer det ikke.
Av og til føler jeg meg fanget av omstendighetene. At livet står på vent og jeg ikke får gjort det jeg har lyst til eller bidratt så mye som jeg skulle ønske. Kanskje kjenner du deg litt igjen? Spesielt nå for tiden?
For min del handler det mest om helsa mi, som gjør at jeg verken får dratt på møter, reist ut som misjonær eller stilt opp for folk så ofte. Men for deg kan det være noe helt annet. Etter de siste månedene med nedstenginger og begrensninger tror jeg mange har følt på i alle fall noe av det samme.
For når dører lukkes, blir man fort litt rådvill. Det er så enkelt å se begrensningene, heller enn mulighetene. Det er lett å føle seg ubrukelig. Men heldigvis stemmer det ikke.
Gudstjeneste
«Enhver stor inngripen fra Gud kan spores til en knelende skikkelse,» sa evangelisten D.L. Moody. Litt voldsomt, kanskje, men det peker på noe helt sentralt: Gud vil at vi skal be. Gang på gang blir vi bedt om å søke Gud, være stille og vente på ham, takke og overlate alt i hans hender.
Den siste tiden har Gud minnet meg mye på dette. Jeg har blant annet lest en del om de store vekkelsene i Kina på 1900-tallet, og det er sterkt å lese hvordan mange misjonærer følte seg ubrukelige. De sto på, men så lite resultater og følte ikke at de fikk bidratt med noe særlig. Så ble de ledet inn i en dyp og ransakende bønnetid – og bønnetiden forløste vekkelsen. For det var ikke først og fremst arbeidsinnsatsen deres Gud ventet på. Det var bønnen.
Det var ikke først og fremst arbeidsinnsatsen deres Gud ventet på.
Og den forløsende bønnetjenesten ble utført av både friske og syke, av misjonærer, evangelister, hushjelper, fattige bønder og forbedere både i Kina og over hele verden. I fellesskap på bønnemøter og alene på soverommet. De fikk alle bidra, uansett omstendigheter.
Guds verk
Det kan være slitsomt å føle at man ikke får gjort så mye. Så godt, da, at vi alltid kan vende oss til Gud i bønn – uansett om vi er på ukens femte fjelltur eller ligger hjemme med smerter. I bønn kan vi alle bidra. Vi kan be for hverandre, og for misjonsarbeidet, og vi kan be om vekkelse. Da er vi aldri ubrukelige – tvert imot er vi midt i der det skjer. Og så kan vi hvile i at det til syvende og sist er Gud som skal handle. Og det er ham alt skal handle om.