Brød

Gud forsørger ‒ jeg forvalter

HVERDAG: Det er ikke sånn at jeg har mangla brød i brødboksen.

Iallfall ikke av gode grunner. Kanskje brødet ligger frossent i fryseren eller glemt på butikken. Men da har jeg hatt en plan B. Knekkebrød, havregrøt, pannekaker. Jeg har ikke gått sulten.

 

Planen

Selv om jeg kan ta brødet for gitt, er det likevel Gud som forsørger meg. Med mer enn jeg trenger. Med ting jeg kan føle er for mye å be om, når søsken i verden har andre, helt livsnødvendige behov. Men det er min logikk, og ikke Guds. Jeg ber «Gi oss i dag vårt daglige brød». Og så ber jeg til en som vet hva mitt daglige brød er. Han kan korrigere meg litt. Eller mye. Han vil forsørge. Med det han ser at jeg trenger.

Det føltes som en klem.

De siste månedene har ikke gått helt etter planen for oss. Det som skulle være et relativt kort norgesopphold i forbindelse med fødsel ble til et lengre koronaopphold. Det førte med seg noen utfordringer. Huset vi leier, bilen vi disponerer og det vi ellers fyller dagene og arbeidstida vår med er en helt annen plass i verden. Så hva nå? Hvor skal vi bo? Hva skal vi bruke dagene på? Hvordan skal vi komme oss rundt?

Jeg fødte for noen uker siden, og jeg får tårer i øynene av å tenke på hvordan det ene etter det andre har løst seg. De praktiske utfordringene ordna seg en etter en. Jeg vet at Gud ikke hadde vært mindre med om det ikke hadde opplevdes som om ting løste seg, men jeg er likevel takknemlig for denne opplevelsen. Det føles som en klem. I en situasjon der vi tenker at vi er «utenfor» det planlagte, virker ting nesten bedre planlagt enn i det planlagte.

 

Normalen

Gud er ikke bare forsørgeren vår gjennom utfordringene, eller når han viser det helt konkret. Han er det også i det vanlige. Når vi handler brød rett før stengetid, eller står opp igjen etter å ha lagt oss for å ta det ut av fryseren. Å huske hvor det jeg har kommer fra – at alt er en gave fra Gud – gjør noe med hvordan jeg forholder meg til det. Hva gjør jeg med det som jeg ofte tenker er mitt?

Noe av grunnen til at så mye har ordna seg så bra for oss, er at mange har delt med oss. De har ikke tenkt «mitt» om alt de har. Det håper jeg vil sette spor hos meg, slik at jeg også klarer å se hvordan jeg kan dele med andre - det jeg er vant til å se på som mitt.