En sang om våren

For vinteren i Bergen har vært uvanlig kald. Den var så knirkende kald og lang og ubergensk at vi gjerne må dvele litt ved det. En kappe av snø og is la seg over landskap og hjerter.  

Folk som knapt hadde sett en skøyte før, ble observert med skjelvende knær på islagte vann og fjorder. Vi gjorde hva vi kunne mens tilværelsen frøs til. Og når jeg stod og så ned i den ødslige hagen, så virket det umulig at det var noe der nede som kunne våkne til liv. Hage á la Sibir. Mitt eneste håp var at brunsneglene slet enda verre med motivasjon og livsglede nede i sine mørke og iskalde hull.  

Klisje

Men det er ingen som kan holde våren tilbake. Det finnes ikke den kraft eller innretning oppfunnet av mennesker, som skulle kunne holde hagen fast i sitt iskalde grep.  

Og nå – nå er det som om noen har satt på varmekablene ute. En varme kjæler med finmaskede røtter, og en mild vind kommer som en gave fra fjerne og eksotiske kyster og land. Og der kommer det jammen meg en humle summende gjennom hage og vår. Den perfekte lydkulissen for noen ord om spirende liv. Våren er jo en klisje, men hva gjør vel det? 

Man kan redusere det yrende livet, livskraften og skaperkraften til biologi og evolusjon. Man kan gjøre det – Men dette føles som mer enn en naturfagsbok. Dette er salmenes bok. Det er en hymne om Skaperen. Naturen selv synger sine sanger. Flerstemt. En åpenbaring av hvem Gud er. Himmelens og jordens skaper. En skapelse som både er kosmisk og mikroskopisk. Og her i vår helt ordinære hage så kjenner jeg at det er såre godt.  

En skapelse som både er kosmisk og mikroskopisk.

De gamle kirkefedrene gjorde seg fort ferdig med Gud når de skulle skrive sine bekjennelsesskrifter. Ingen diskusjon. De trodde på Gud Fader. Den allmektige. Himmelens og jordens skaper. Ferdig med det og videre til mer omdiskuterte saker og ting. Da kan også vi bli fristet til å haste videre. Jogge forbi skaperverket. Forbi skapelsesunderet. Og så glemte vi ærefrykten for alt det som lever, kravler, kryper og synger.  

Åpent

Men i dag, i hagen, er det umulig å ikke se det. Solen varmer i ryggen, og Paulus er helt enig: For det vi kan vite om Gud – det ligger åpent foran oss. Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vi fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. (Romerne 1:18-19) 

Så i hagen synger vi videre. Om underet. Om lengting, liv og lyse dager.  

Om det som livnar i lundar.