Is etter leggetid

Det er mange som trenger å lære seg å si nei. De sier ja til for mye. Det er ikke mitt problem. Jeg er ferdig med å være med på ting jeg ikke har lyst til.  

Avisleken

Det er ikke lenger som venners barnebursdager da jeg var liten. Jeg måtte bare være med på alt som skjedde. Mitt største mareritt var fellesleker. Det var ingen vei utenom. Alle skulle være med. Tippen med non stop var jo grei, stolleken til nøds. Men avisleken, for eksempel, den var helt krise. Det føltes som jeg satt der med livet som innsats. Tenk om jeg endte opp i midten. Og om jeg først gjorde det, så ble jeg der helt til en eller annen voksen grep inn og byttet meg ut.  

Snacks

Så nå benytter jeg meg av retten til å si nei. Men her om dagen skjedde det noe som gav mersmak. Jeg sa ja.  

Ei av våre få bekjente i denne byen kom innom oss. Vi trodde hun skulle sitte ned en stund, og hadde satt fram frukt, konfekt og kald drikke. Det var rett før leggetid for datteren på et halvt år. Gjesten forsynte seg med kaldt vann, men lot resten stå i fred. Vi er fortsatt litt usikre på om vi bare er skikkelig off på snacksvalg, om det er noe kulturelt vi ikke har forstått eller om gjesten bare sparte plass til seinere.  

Frihet

For mens jeg sitter og lurer på hva jeg skal forsyne meg med først, inviterer gjesten oss med på is. Og vi bare: Nå!? Og tenker inni oss: Det er leggetid om en halvtime. Men etter rask blikkommunikasjon er vi enige om at det er et tilbud vi ikke kan si nei til. I løpet av tida vi har vært har hadde vi foreløpig ikke sett mange utenom egen husstand. Så er vi på vei ut døra. Jeg tok meg ikke engang ti minutter til å vimse fram og tilbake mellom bad og skap. Tok bare på sko og låste døra. For en frihetsfølelse.  

Kjedelige nordmenn

I løpet av de neste to timene smakte vi det som visstnok var byens beste is, var på besøk hos gjesten som nå var blitt vert, og gikk kveldstur i byen. Vi skjønte hvor kjedelige nordmenn vi er, som hadde tenkt å være inne resten av kvelden og legge barnet vårt klokka sju. Ute var det fullt liv. Vi passerte is-spisende småbarnsfamilier som ikke så ut til å være i nærheten av å tenke på leggetid engang. Da vi kom hjem innså jeg at jeg må si mer ja. Uforbeholdent ja. Selv om det kanskje ikke passer helt med leggetid. Eller andre mindre fleksible ting. For jeg kommer ikke langt i relasjonsbyggingen uten å si ja.