Syndige digresjoner

Her om dagen hadde jeg synda. Nå føltes det plutselig veldig utleverende, men egentlig er det jo det minst utleverende i hele verden – for rekk opp hånda alle som ikke har synda i dag. Jeg synda «her om dagen», men jeg synda også i går, og tidligere i dag, og fredag 21. mars 2003. Og i morra. I morra synder jeg. Du også. 

Uansett

Beklager digresjonen. Her om dagen hadde jeg synda. Og det var jo kjipt, om enn ikke spesielt overraskende. Egentlig er «kjipt» et veldig dårlig ord, det var tvert imot dødsens alvorlig – for det er tilfellet med all synd.  

Men vi mennesker klarer sjelden å lodde dybden i de åndelige realitetene, og dessverre er syndenøden min ofte relativt mild. Erkjennelsen er der, ikke misforstå, og angeren og bønnen, men følelsene tenderer ofte mer mot «kjipt» enn mot «der raste hele verden sammen». Jeg kan jo ikke ha et fire timers sammenbrudd hver gang jeg synder, for da ville jeg ikke hatt tid til annet. Mulig det ville vært til det beste, men uansett. Jeg beklager enda en digresjon. 

Forresten, synd er jo faktisk en digresjon. Noe som stjeler oppmerksomheten vår og drar oss bort fra livets sentrum: Gud. Det var en interessant vinkling, om jeg får si det selv. Og for så vidt også en digresjon. 

Sterke ord

Uansett, igjen. For tredje gang, eller noe sånt. Jeg hadde synda, og jeg hadde bekjent det og bedt om tilgivelse. Men så er jeg som kjent et menneske, så angeren (og særlig frustrasjonen) hang fortsatt litt igjen. 

Så kom kvelden, og på nattbordet lå Bibelen oppslått på det jeg leste kvelden før. Og endelig kommer jeg til poenget: Der jeg lå og tviholdt på skyldfølelsen, selv om jeg vet at Gud alt hadde tilgitt, ble det plutselig, som misjonsfolket gjerne sier, så sterkt for meg: Ordene jeg leste kvelden før, da jeg følte meg mye mindre mislykket, sto der fortsatt denne kvelden. Akkurat de samme ordene, uforandret, evige og helt upåvirket av mine følelser og mitt rot. 

Alltid trofast

Tenk det! Når jeg flyr av gårde med mine tusen digresjoner, hender det ofte at jeg til slutt har glemt hva jeg egentlig snakker om. Men Gud glemmer aldri. Han glemmer aldri sine løfter, og han glemmer aldri meg. Det eneste han glemmer, er syndene mine, så snart jeg husker å komme til ham med dem. 

«Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.» (2 Tim 2,13) 

Det er faktisk det beste som finnes. Om du glemmer alt annet jeg har sagt, husk det. Lev på det. Det er veien tilbake fra digresjonene.