Guds tålmodighet med helt alminnelige disipler

Av og til gjør det godt å bli klar over at jeg ikke har klart å leve opp til det Gud krever av meg. Eller rettere sagt: Det er i det minste begynnelsen av noe godt. Ikke fordi jeg er særlig glad for å erkjenne at jeg gjør mot Guds vilje hver eneste dag, men fordi det lærer meg om hvem Gud er.  

For en stund siden hadde jeg en samtale med en venn om synd. Vi snakket om den vanskelige opplevelsen med å stadig skuffe seg selv når vi innser ikke vi ikke klarer å leve slik vi vet vi bør. Vi snakket om lysten til det onde i vårt hjerte, som vi ikke kommer bort fra. Det kan oppleves utmattende å stadig kjenne både på at en ønsker å leve slik Gud vil, og samtidig ikke ønske det. Paulus beskriver noe av det samme i Romerne 7. 

Ordne opp selv

Jeg har ofte lett for å tenke at jeg er nødt til å ordne opp i noen ting før jeg kan komme til Gud og be om tilgivelse, eller før jeg ber for andre, eller før jeg leser i Bibelen. Spesielt kjenner jeg på et behov for å kvitte meg med lysten til det vonde. For hvordan kan den hellige og gode Gud fortsatt ønske å gi meg nytt liv når det, i meg, er så mye som trekker meg bort fra ham?  

Etter vi hadde snakket lenge sammen, gikk det på ny opp for meg hvem Gud er, og hvilken tålmodighet han har med oss. 

Han er den Gud som blir værende, selv når vi kjenner på kampen mot synden i oss. Han er den Gud som er sen til vrede og rik på miskunn (2 Mos 34:6). Han er en Gud som ikke løper bort fra deg når du kommer til ham med din synd (Joh 6:37; Rom 5:20b). Han er den som nettopp viser sin kjærlighet til oss ved at han døde for oss mens vi enda var syndere (Rom 5:8).  

Leirkrukker

Paulus forteller at vi har skatten vår i leirkrukker slik at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv (2 Kor 4:5-7). Kanskje du kjenner deg skjør som en leirkrukke og på ingen måte god nok for Gud. Men Bibelen lærer oss at det er nettopp når vårt behov for tilgivelse er størst at Guds kraft og evangelium kommer tydeligst frem (Rom 5:20). Gud elsker å tilgi. Nettopp når vi er på vårt skjøreste, skinner Guds godhet tydeligst frem. 

Takke Gud

En kjent teolog og forkynner fra Misjonssambandet sukket en gang og sa: «Blir jeg aldri bedre?». På den ene siden vil jeg sukke sammen med ham. Men på den andre siden vil jeg smile tilbake og si: Jo. En gang blir vi det. Når Jesus har herliggjort oss og vi får møte ham, er vi frie fra «denne dødens kropp», som Paulus skriver. Inntil videre kan vi – heldigvis – takke Gud for at vi slipper å stole på vår egen evne til å ordne opp.