Å komme hjem?

Vi dro ut til Etiopia august 2024, og etter språkskole flyttet vi til Ginnir i februar 2025. Siste halvdel av 2025 var vi på fødeopphold i Norge.

Fødsel og de første månedene etter gikk knirkefritt, og vi så frem til å returnere til Ginnir. Hjem til Ginnir. Så overraskelsen var stor da vi oppdaget at vi på mange måter måtte lære hjemmet vårt å kjenne på nytt.

Corridor Development Project

Myndighetene i Etiopia har nylig iverksatt et dramatisk moderniseringsprosjekt: Corridor Development Project. Det betyr at veier skal utvides og asfalteres, bygninger skal opp i høyden og kles i glass, og alt skal males i samme fargepalett. For ikke å nevne at det skal bygges sykkelfelt overalt.

Lesere som har vært i Addis det siste året (og som husker Addis for to år siden, eller tidligere), har sett konsekvensene av dette. Konsekvenser som er så store at det får være tema for en annen dag.

Men noe jeg fant sjokkerende, er at dette ikke kun skjer i Addis, men også på landsbygda. I alle fall i Ginnir, som er sone-hovedstad.

Når to verdener møtes

Ginnir er etter mitt syn et klassisk eksempel på det rurale Afrika. Det er støvete røde jordveier, små sjapper og boder langs veiene og et trafikkbilde preget av husdyr og vrimlende folkemengder.

Men også her skal veiene utvides og asfalteres. Det betyr at sjapper, boder og bygninger langs hovedveien blir revet, og innehavere blir sendt av gårde uten erstatning. Dette var de i full gang med når vi kom tilbake til Ginnir for få uker siden.

Å begynne på nytt

Nå vil jeg nødig oppfattes som at jeg synes synd på meg selv, for det er jo på ingen måte vi som først og fremst rammes. Men de store omkalfatringene i bybildet har betydd at vi kommer hjem til en by som ikke er der lenger.

I en by som Ginnir kan man langt ifra dra på én butikk én gang i uken for å storhandle alt man trenger. Nei, man må byen rundt for å få dekket alle behov – og Google Maps gir ingen hjelp.

Så når butikken som hadde både havregryn og bleier ligger i grus og banan-dama vår ikke lenger sitter der hun satt, må den praktiske delen av livet på mange måter læres på nytt. Det er små utfordringer i forhold til hva lokalbefolkningen må forholde seg til – men det blir en påminnelse om hvor viktig det er å være fleksibel. For verden er uforutsigbar, og plutselig kan ting endre seg.

Lyspunktet

Samtidig er det ikke alt som endrer seg – heldigvis. For det som ikke hadde forsvunnet, var relasjonene våre. Gjensynsgleden var stor. Det skjer ikke all verdens på et halvår i rurale Afrika – selv ikke når tilværelsen tilsynelatende er snudd på hodet.

Korridor-prosjektet ga oss en viktig påminnelse: Vi er fremmede, og vi trenger hjelp. Ja, vi er her for å hjelpe, men vi er helt avhengige av lokalbefolkningen rundt oss. Mer enn de er av oss. Og ikke minst minner det oss om hva som virkelig betyr noe: ikke de fysiske omgivelsene våre, men menneskene vi omgås. Det er jo derfor vi er her.