Mitt Mongolia

Jeg reiste ut i midten av august 2025 sammen med to andre enheter. Vi ble tatt godt imot og ble fort introdusert for både organisasjonens arbeid, byen vi skulle bo i og arbeidsoppgavene våre. Jeg skulle jobbe som lærer og ha litt opplegg for misjonærbarna om ettermiddagen. De første ukene husker jeg som virkelig intense, lærerike og spennende!

Samtidig husker jeg følelsen av at før jeg visste ordet av det, hadde dette blitt min nye hverdag. Jeg gikk på butikken, laget middager og ble hekta på å lage pannekaker til frokost - noe jeg helst nøt mens jeg tittet ut av vinduet og dagdrømte meg bort. Jeg nøt late fredagskvelder på sofaen hos en av mine norske venninner og en arbeidshverdag fylt av lek, kaos og relasjoner. Jeg holdt flere andakter i løpet av én måned enn jeg hadde gjort i løpet av hele livet og underviste om alt fra brøk til ballspill. Jeg holdt hender, tørka tårer, lekte og heiet barna gjennom både matteproblemer og hverdagsproblemer.

Jeg fikk stå midt oppi denne kaotiske hverdagen som samtidig var preget av rytme, ro og forutsigbarhet. Spesielt i starten fikk jeg se at relasjonen min til barna vokste dag for dag, og uke for uke. De små øyeblikkene ble den største gleden - jeg elska hverdagen! Midt i denne gleden over hverdagen begynte jeg også å stille meg selv en del spørsmål. Hvorfor søkte jeg ikke mer utover, hvorfor ville jeg ikke bli bedre kjent med folket, og hva drev jeg egentlig med der i min lille norske boble? Akkurat da hadde jeg nok ikke alle de svarene jeg har nå, men jeg hadde en ro. En ro over at Gud er god, og at Han har kontrollen.

I løpet av året fikk jeg oppleve både kulturelle festivaler, mongolske høytider, lokal mat og noe av hverdagen på den lokale skolen. Samtidig lå hjertet alltid i den nydelige hverdagen, som rommet både kaos, ro, forutsigbarhet og travelhet. For nå sitter jeg på svarene på spørsmålene jeg tidligere stilte meg selv. Mitt Mongolia trenger ikke å være kulturen, språket eller de lokale, men mitt Mongolia er det som satte spor i mitt hjerte: Hverdagen, roen og relasjonene.

Dette året har virkelig vært en opplevelse av å gå tett med Gud og se hvor hans plan ledet meg. Jeg er takknemlig for å erfare at Gud både kaller, sender og forsørger! Gud har vist meg så ufattelig mye gjennom dette året, både om Ham, om meg selv og om hva det vil si å være menneske - enten jeg er i Norge eller Mongolia.