Farvel til Etiopia

Den norske skolen

Jeg kom til Etiopia i august 1984, primært for å undervise danske barn som var tilknyttet Den norske skole (DNS) i Addis Abeba. På det tidspunktet var det den største norske skolen i utlandet, med 87 elever, og 47 av dem bodde også på skolens internat.

Jeg arbeidet på skolen i fire år og hadde mange forskjellige oppgaver der, både undervisning, vakter, fritidsarrangementer, oppgaver som husmorassistent og mye annet.

Kvinnearbeid

Senere arbeidet jeg i ti år med undervisning av kvinner i Mekane Yesus-kirken. I løpet av de fire årene jeg bodde i Geresse, ble det mange strabasiøse og spennende turer til høylandet, til fots og gjennom fjell og daler med overnatting i hytter og kirker, hvor vi holdt kurs for kvinner og annen undervisning. Det kunne tidvis være iskaldt!

Det ar noe helt annet i lavlandet, hvor jeg i seks år bodde i Omo Rate ved Omoelven. Der var det alltid deilig varmt, 35-40 grader eller litt mer, og man kunne ta seg en frisk seiltur på elven.

Sammen med evangelistene underviste jeg i kirken i Omo Rate, og om morgenen dro vi ofte til landsbyene i området sammen med en tolk, for å fortelle bibelhistorier. Vi drev leseopplæring for kvinner og menn og forsøkte å lære daasanech-kvinnene å dyrke grønnsaker langs elven. Det var ikke alltid det ble en suksess, for hva fikk de igjen for det? De syntes ikke alltid at det var så spennende å kun få undervisning og litt grønnsaker, de ville helst også ha kontanter.

Bibelskolen i Jinka

Siden 2007 har jeg bodd i Jinka, og en av hovedoppgavene mine har vært å undervise på Mekane Jesus-kirkens bibelskole her.

I dette sørvestlige hjørnet av Etiopia bor det knapt tjue forskjellige stammer, og bibelskolen i Jinka har helt siden oppstarten i 2001 hatt elever fra flere av disse: ari, daasanech, tsemago, kara, konso og male. Man har hele tiden hatt ettårig bibelskole med ti måneders undervisning.

Skoleåret 2017-18 ble derimot et historisk år, for dette året har vi også hatt et andreårskull på bibelskolen. Vi har hatt ni elever i 1. klasse og ti elever i 2. klasse.

Bibelskolen har strategisk betydning for kirkens arbeid i Sørvest-Etiopia. Her får elevene grunnleggende bibelkunnskap med gjennomgang av Bibelens skrifter, troslære, undervisning i andre trossamfunn og religioner, diakoni og så videre. Mange av elevene vender deretter hjem igjen og arbeider som evangelister blant disse folkeslagene, som for det meste i liten grad er nådd med evangeliet.

Hittil er det kun ti kvinner som har gjennomført et bibelskoleår, men man ønsker å utvide, så man også kan få flere kvinnelige studenter. Dessverre har byggingen av en kvinneavdeling ligget stille i noen år. Det er Jinka sogn som har ansvar for bibelskolen, og det er nok mangel på gode ledere som har overblikk og kan organisere alt som kreves for å drive en god skole. Men vi må glede oss over de tingene som lykkes.

_{Årets bibelskoleelever – en nydelig gjeng.}

Andre oppgaver

I et par år var jeg involvert i et spennende skoleprosjekt – et alternativt undervisningsprogram basert på mobilskoler, med undervisningsopplegg for barn langt ute på landsbygda. Disse ville ellers ikke fått mulighet til å gå på skole.

I noen år har jeg hatt gleden av å være kasserer, og jeg har blant annet fått reise rundt og betale lønn til evangelister.

Jeg har også hatt ansvar for gjestehuset i Jinka, hvor jeg i samarbeid med en vaktmester har sørget for at ting fungerer i hverdagen. Det er alltid noe som skal vedlikeholdes, enten det er et vannrør som har sprengt, et toalett som ikke fungerer, malingsarbeid som må gjøres eller mye annet.

De siste årene har jeg og to etiopiske kvinner besøkt Jinka fengsel hver søndag klokken 14-15. Vi har samlet noen kvinner der til bibelundervisning, bønn og sang. Det er mellom ti og tretti kvinner som deltar, alle med sin livshistorie – og noen av dem er kristne.

Misjonærlivet er definitivt ikke ensformig eller kjedelig. Det er utvilsomt noen som gjerne tar over stafettpinnen, nå når andre snart krysser mållinjen i tjenesten.

Det evangeliske arbeidet i Sør-Omo

Presten Taffese Karde har ansvaret for det evangeliske arbeidet i Sør-Omo. Jeg har vært rådgiver for ham, og sammen har vi reist rundt for å se til arbeidet og støtte evangelister og eldste.

En av de tingene som særlig opptar meg, er forkynnelsen i Mekane Yesus-kirken. Ofte utsettes man for en forkynnelse med høyt lydnivå og svakt åndelig innhold.

For et par år siden hadde vi kurs for evangelistene med vekt på prekenlære, og det var min svenske misjonærkollega Fredrik Hector som underviste. Det ble utarbeidet et hefte på 31 sider om hvordan man forbereder og bygger opp en preken, og håpet er at dette kan bli til hjelp og støtte for evangelister og andre predikanter.

En synode i vekst

Sørvest-synoden i Mekane Yesus-kirken ble opprettet i mars 1990, og det har vært fantastisk å oppleve hvordan kirkens arbeid har nådd ut til mange områder i Sørvest-Etiopia. Det er flott å se hvordan etiopierne selv tar ansvar for evangeliets utbredelse, og for forskjellige utviklingsprosjekter til gagn for folket.

Mange nye kristne i Sør-Omo de siste årene

Det har vært veldig gledelig og oppmuntrende å se at det er blitt mange nye kristne blant daasanech-folket flere steder. I Seremerit, et sted sør for Lobe Moqet like ved grensen til Kenya, har 120 blitt døpt i løpet av ett og et halvt år, og folk har blitt kristne også andre steder i området. Noen av de jeg kjente som barn da jeg bodde i Omo Rate for mange år siden, er nå ledere i kirken.

Noe av det samme ser man blant tsemago-folket i Woito-området, hvor det også er blitt nye kristne mange steder. Og i Baso Guda har det i løpet av to-tre år blitt 350 nye kristne. Baso Guda er i Woito-området, men folk her tilhører borana-folket og snakker oromo-språket.

Også i Nyangatom er det gode nyheter: Menigheten der teller nå omtrent 80 medlemmer. Og i Hayba sju kilometer fra Nyangatom har 35 blitt døpt de siste par årene.

Hammer-folket oppleves vanskelig å nå med evangeliet, men i Yetele, ikke så langt fra Turmi, ser man nå endelig litt vekst. Der arbeider evangelisten Melko, folk samles jevnlig og det har blitt bygd en liten kirke.

_{Menigheten i Baso Guda har opplevd stor vekst de siste årene.}

Et land i utvikling

Selv om Etiopia til dels fortsatt er et fattig land, har det skjedd en stor utvikling. Det er nesten ikke til å tro, men det har blitt lagt asfalt på veien fra Turmi til Omo Rate – det er omtrent verdens ende. Nå er det også bro over Omoelven både i Omo Rate og i Nyangatom. Selv om man naturligvis fortsatt kan finne dårlige veier, har veinettet i dag mye høyere standard enn tidligere.

Nesten alle har mobiltelefon, og det bygges overalt, både skoler, universiteter, privatboliger, hotell, forretninger og så videre.

Mot slutten av 2017 åpnet til og med Jinka internasjonale flyplass, som har fem ukentlige ankomster og avganger. Det er helt fantastisk.

I Jinka har det også blitt bygget et nytt, moderne fengsel. Nå tidlig i 2018 ble Jinka universitet innviet med 1500 studenter, selv om det ryktes at de nå noen måneder senere kun teller 900. Det er kommet gatelykter i Jinka by – og som oftest er det også lys i dem.

En mangeårig glede

Jeg er takknemlig for mange gode år i Etiopia. Det har vært en stor velsignelse og glede å oppleve samarbeidet med etiopierne og fellesskapet med misjonærkollegaene mine.

La oss takke og be for dette flotte landet med de mange forskjellige folkegruppene og språkene! Vi ber om fred for Etiopia, og for landets nye ledelse, at det må være ro i landet.

Hanna Rasmussen er utsendt av NLMs danske søsterorganisasjon Dansk Luthersk Mission (DLM). NLM og DLM samarbeider tett i Etiopia.