Arbeid i vekst og tradisjoner som utfordrer

Hver dag her i Japan minner meg om hvor stor og mangfoldig Guds verden er. Lydene, luktene og menneskemøtene er så annerledes enn hjemme, men midt i alt det fremmede finnes en dyp glede i å få være til stede – å lære, lytte og leve sammen med nye mennesker.

Som ettåring er jobben min å støtte familiene her ute og bidra inn i arbeidet der jeg kan. Etter fem måneder i Kobe har hverdagen begynt å finne rytmen. Japanskstudiet går fremover, og tjenestene, fra English Café til ungdomsklubb og barnehage, går sin gang.

Leker med barnehagebarna

På flere områder har det vært tydelig utvikling i arbeidet de siste månedene. Barna i Aobaen begynner å bli trygge på meg, og mange vil gjerne leke, ikke bare de norske barna. Det er så fint å kunne hjelpe til og forhåpentligvis være en trygg person for dem. Vi leker oss også litt med språk, og jeg får lære ord av dem. Før jul var det juleavslutning, og barna hadde julespill. Da fikk foreldre og søsken se juleevangeliet dramatisert av sine egne, barna.

Plassproblemer

Et annet arbeid som vokser, er etterskoletilbudet og ungdomsklubben for de litt eldre barna. Det blir stadig vanskeligere å lage nok mat til alle, og vi ser at det snart kan bli plassproblemer. Det er både et takke- og bønneemne. Mine språkstudier begynner også å gi praktisk nytte i hverdagen, og det er enklere enn før både å forstå og bli forstått på japansk. I tillegg er det spennende å følge japanernes arbeid med, og ønske om, å lære engelsk. På English Café kommer det stadig flere, både nye og gamle ansikter, og det er blitt en fin arena for første møte med folk her i Kobe.

Japansk venn

For min egen del har det også skjedd mye sosialt. Jeg har nemlig fått en japansk venn, som jeg ble kjent med gjennom arbeidet i Aobaen. Gjennom ham lærer jeg mer om japansk kultur og språk, og han viser meg sider ved unge voksnes liv i Japan som utfyller hverdagen blant barnefamiliene. Sammen har vi reflektert over hva som hindrer særlig unge japanere i å komme til tro. Vi tror blant annet at mange er så opptatt av skole og arbeid at de ikke har tid til stort annet. Som dere vet, er arbeidspresset i Japan høyt, og konkurransen om de beste jobbene er stor.

Arbeid som moralsk plikt

Det finnes også en kobling mellom religion og forretningskultur. Zenbuddismen oppmuntrer til utholdenhet og kontinuerlig selvforbedring (Kaizen), et tankesett som lett kan føre til overarbeid. Arbeid er ikke bare en praktisk nødvendighet, men også en moralsk plikt. Religion er derfor en naturlig del av mange japaneres liv, og det virker som om religion og kultur er så tett sammenflettet at det å søke ut, og søke til en annen religion, blir ekstra vanskelig. Gamle skikker og forventninger preger fortsatt hverdagen for mange.

Søker etter mening

Vi opplever altså at mange japanere har nok med sitt, men også at noen er søkende, kanskje særlig etter mening og mer "ekte" livsglede. Jeg tror at et gjennombrudd for evangeliet om Jesus bare kan skje gjennom fortsatt bønn for folket og visdom til å møte behovene som finnes her.