Store kontraster som utfordrer

I juleferien var vi så heldige å få besøk av hele svigerfamilien. Vi fikk muligheten til å vise dem litt av vakre og mangfoldige Sumatra.

Det ble en reise full av kontraster. De tydeligste kontrastene besøket fikk oppleve (og som jeg ble minnet på), var de religiøse kontrastene og de økonomiske kontrastene.

Religiøse kontraster

Vi begynte ferien ved Tobasjøen, et av de områdene i Indonesia med flest kristne. Her florerer det av kirker, og 95 % av folkegruppa er kristne. Julen feires i kirkene med gudstjeneste og samlinger hver dag. Vi fikk være med på en gudstjeneste hvor gamle tyske salmer er oversatt til stammespråket batak, og julestemningen setter seg gjennom kjente melodier med nye ord.

Etter julefeiring på Toba reiste vi 500 kilometer lenger nord, til en øy i naboprovinsen. Her er 98 % muslimer, det er ingen julepynt, og jul og nyttår feires ikke.

Vi har det godt på denne øya. Menneskene er vennlige, stemningen er god, maten og opplevelsene leverer. Samtidig slår det meg hvor ulike hverdager mennesker har i det samme landet, og hvor ulik tilgang de har på det kristne budskapet.

Økonomiske kontraster

Etter nyttår fikk vi et par dager med storfamilien i Medan, hvor vi bor. I denne byen er de økonomiske forskjellene nesten helt ufattelige, og gjestene kunne ikke unngå å legge merke til det.

Her finnes luksusvillaer, moderne kafeer og store flotte kjøpesentre. Her lever mennesker med formuer som overgår de rikeste nordmenn. Samtidig, bare noen få meter unna, finner du trange gater, falleferdige hus og mennesker som lever på mindre enn ti kroner om dagen.

Denne avgrunnen mellom rik og fattig er synlig overalt. Det er små barn som tigger foran nærbutikken vår. Jeg har venner og naboer som lever daglig fra hånd til munn. Mennesker som sliter med å få kjøpt seg mat den dagen, kommer på døren for å selge egg, brød, tepper, og tjenester.

Disse kontrastene er en del av hverdagen min, og det gjør noe med meg å leve så tett på denne urettferdigheten. Jeg kjenner at jeg sliter med å ta den helt innover meg. Det gir meg en dårlig følelse i magen, blandet med takknemlighet og undring.

Et kall til handling og håp

Verden er urettferdig og ufullkommen. Dette er realiteten både i Norge og her i Indonesia. I Norge har du mennesker som lever i overflod og mennesker som sliter med å få endene til å møtes. I Indonesia er ulikhetene større, tydeligere og mer inngripende. 

Det utfordrer meg til å reflektere over mitt ansvar som medmenneske, ansvaret for å dele av overfloden. Derfor er jeg glad for at Misjonssambandet velger å være til stede i Indonesia. Her driver vi sosiale prosjekter for å kjempe mot urettferdighet, og vi forteller mennesker om et liv etter dette, hvor urettferdighet ikke lenger finnes. Jeg er takknemlig for at jeg får være en del av dette.