Et valg

Vi sitter rundt bordet i stuen vår. Vi har nettopp spist middag sammen, og nå begynner bibelstudie. Det er ikke første gangen, for disse fem ungdommene kommer jevnlig for å studere Bibelen sammen med oss og presten. To av jentene har nylig fullført bibelstudieopplegget. De kjenner historiene, ordene, og de kjenner Jesus. De har gått på søndagsskole siden de var født, men kommer ikke fra kristne familier. Nå har vi utfordret dem på å vurdere dåp. Ikke fordi de må – men fordi vi tror de er klare.

Og så vet vi også at tiden er knapp.

Til neste år begynner de tredje klasse på ungdomsskolen, og da øker presset: Lekser, prøver, forventninger – alt for å komme inn på en god videregående skole. Mange ungdommer vi kjenner, forsvinner ut av fellesskapet i denne fasen, ikke fordi de ikke tror, men fordi alt annet roper høyere.

Derfor oppleves dette øyeblikket som viktig. Et nå – et «kanskje nå» – før livet drar dem videre.

Troens plass i japansk hverdagsliv

Det å bli døpt og bekjenne seg som kristen, oppleves som et offentlig og tydelig valg – et valg som kan skape avstand til familien eller vennene. Selv om religionsfrihet er en selvfølge i Japan, er kristen tro fortsatt fremmed for mange, og mye av shintoismen og buddhismen ligger innvevd i kulturen og dagliglivet.

Skolearrangementer og høytider følger ofte shintoistiske ritualer, og familietradisjoner er tett knyttet til templer og minnefeiringer for avdøde slektninger.

Mange kjenner også på forventningen om å overta familiens butsudan, et buddhistisk husalter der man tenner røkelse og ber for forfedrene. Å bli kristen kan da oppleves som å svikte slekten og si nei til et ansvar som er dypt forankret i familiekulturen. For noen kan det vekke sorg eller uenighet hjemme.

I tillegg finnes det en sterk sosial forventning i Japan om å ikke skille seg ut. Det å gjøre noe annerledes – som å gå i kirke, la seg døpe, eller si høyt at man tror – kan gi en følelse av å være «annerledes» eller «utenfor». Mange unge er redde for hva venner eller lærere vil tenke, og om det kan påvirke relasjoner eller fremtidige muligheter.

Derfor velger mange å tro i det stille. De kommer trofast til kirken, deltar i bibelstudier og kjenner Jesus – men steget til dåp kan føles stort. Ikke bare åndelig, men også sosialt og kulturelt.

Vi går med dem – og Gud går foran

Vi ønsker at kirken vår skal være en ibasho – et sted man kan være seg selv, høre til og bli sett. Mange ungdommer kommer ikke bare for undervisning, men for å være i fellesskapet. De trives, slapper av, og kjenner seg hjemme. Vi sier ofte at kirken skal være som en åpen familie – et fellesskap hvor det er plass til både tro, tvil, spørsmål og stillhet.

For noen går veien mot dåp langsomt, med mange runder og refleksjoner. For andre er det som om det faller på plass plutselig. Og vi vil være der – når spørsmålene kommer, når frøene spirer, og så håper vi og ber om at flere skal komme og si: «Jeg vil bli døpt.»

Vi går sammen med dem, og vi ønsker også å gå sammen med familiene deres – i respekt, i samtale, og med varme. Vi tror på en kirke som tør å utfordre, men aldri tvinge. En kirke som tror at Guds Ånd arbeider i det stille – i hjertene, i relasjonene, i hverdagslivets små avgjørelser.

Be med oss

Be gjerne for barna og ungdommene i kirken. At de skal få mot, frimodighet og fred til å følge det de tror på. Be også for familiene deres – at Gud skal åpne dører for tro og samtale.

Og be for oss som arbeider med dem – at vi får visdom til å gå varsomt, men ikke vike unna. Vi vet ikke alltid hvordan veien videre ser ut. Men vi vet at Jesus går foran. Og vi får gå sammen med Ham.