Fra alkoholiker til forsamlingsleder

Etter gudstjenesten palmesøndag blir jeg sittende igjen på kirkekontoret. Sammen med meg sitter Ochir, og jeg spør om han er villig til å dele sin troshistorie med oss. Han tar oss med tilbake til da han var 14 år gammel.

I en avsidesliggende landsby vest i Mongolia skulle han for første gang få høre om Gud. Noen misjonærer hadde kommet til landsbyen, de delte evangeliet med alle som ville høre. Ochir husker ikke mye av det, men én ting husker han godt: De snakket om den ene, sanne Gud som tilgir synder og setter mennesker fri.

Ochir ble eldre og, som mange andre unge menn, ble han gjeter. Han fikk seg kone og etter hvert to døtre. De flyttet ut på de endeløse mongolske steppene. De levde som nomader og fulgte dyrene dit de gikk. Han forteller at livet som gjeter var et tøft liv, de arbeidet fra morgen til kveld, hele året. Det begynte å tære på familien.

Han stopper litt opp før han fortsetter: «Jeg tenkte at det var kona og barna som aldri kunne oppføre seg. Tanken slo meg aldri at det kanskje var jeg. At en mann som lot alkoholen styre humøret kunne være problemet.»

Jakten på Gud

Ochirs kone ringte stadig hans søster og klaget. Hun sa han var en alkoholiker som behandlet både henne og barna dårlig – en dårlig mann. Etter en samtale med søsteren, forstod Ochir at noe måtte endres. Det var da han husket den Guden som kunne bryte lenker og sette mennesker fri. Men hvor skulle han finne ham?

Han gikk til den lokale sjamanen – den eneste religiøse lederen han kjente til. Ochir begynte å følge sjamanismen i jakten på Gud. Vondt ble til verre. Sjamanismen ga ingen frihet. Når livet var vanskelig, var svaret alltid at det var deres egen feil – de hadde gjort åndene sinte.

Ochir ble mer og mer fortvilet. Familiesituasjonen ble stadig verre, og disse gudene gjorde livet enda vanskeligere. «De ledet oss ikke til frihet – de ledet oss nærmere og nærmere avgrunnen,» sier han. Det var det stikk motsatte av det han hadde hørt som ung. Hans utvei ble flere tomme flasker.

Tiden gikk, og Ochir forteller at han ikke forstår hvordan familien holdt ut med ham, de nådde etter hvert bristepunktet. Kona krevde at de skulle slutte som gjeterfamilie og flytte til fylkeshovedstaden Khovd. Hun håpet det kunne bli en ny start, kanskje ting kunne bli bedre.

De flyttet til byen, men lite endret seg. Ochir slet med å få seg jobb, og trøsten fant han som før, i bunnen av flaskene. Kona fortsatte å klage til Ochirs søster om hvordan han ødela familien. Det så ut som de skulle være fanget i det samme mønsteret resten av livet.

Gode Nyheter

En dag, mens de var ute og gikk møtte de et par som ikke så på dem slik som alle andre. De kom til og med bort og snakket med dem. Det var pastorparet fra kirken "Bayariin medee" (Gode Nyheter). De begynte å snakke sammen, og paret inviterte Ochir og kona med på et ALFA-kurs. De var skeptiske, men hadde prøvd alt annet. Det kunne neppe gjøre mer skade.

De begynte å gå på ALFA-kurset sammen. Pastoren ledet kurset, og ble fort en god venn og samtale partner for Ochir. Allerede under det andre kurset begynte Ochir å tenke på det han hadde hørt som ung. Kunne denne Guden som pastoren snakket om, være den samme som misjonærene fortalte om? Den Gud som bryter lenker, gir tilgivelse og setter mennesker fri?

Ochir ble mer og mer interessert – han måtte høre mer. Det tok ikke lang tid før han begynte å gå fast i kirken. Han fikk en bibel og begynte å lese hver dag. Etter noen uker oppsøkte han pastoren og spurte: «Hvordan kan jeg bli kjent med denne Jesus som du snakker om, han som Bibelen forteller om? Kan han virkelig tilgi synd?» Sammen med kona fikk Ochir ta imot Jesus Kristus som sin frelser denne kvelden for snart sju år siden.

Det ble en ny start for familien. Alt ble nytt for Ochir. «Ved hjelp av Gud fikk jeg se familien min i et nytt lys. Jeg fikk se hvordan min avhengighet til alkohol ødela livene våre. Det er vondt å se synden i sitt eget liv, men det er helt nødvendig. Den må frem i lyset for at vi skal kunne helbredes. Synden må bekjennes» sier han.

Et nytt menneske

Livet deres ble snudd på hodet. Menneskene rundt dem så at det hadde skjedd noe med familien. En dag kom søsteren hans på besøk og ville vite hva som hadde skjedd. Hva lå bak forvandlingen til broren? Han var jo blitt et nytt menneske. Ochir og kona fikk dele med henne om Jesus. Nysgjerrigheten var vekket, og hun begynte å komme sporadisk i kirken for å høre mer. Ett år senere tok også hun imot Jesus som sin frelser.

Under pandemien begynte Ochir på en deltids bibelskole over to år. På grunn av covid foregikk mye av undervisningen på nett, og Ochir samlet hele familien foran PC-skjermen til bibelundervisning.

I dag studere Ochir teologi og er svært aktiv i kirken. Han er menighetsforstander, leder søndagsgudstjenestene, driver flere cellegrupper i Khovd og reiser ukentlig til avsidesliggende landsbyer for å besøke kristne og ha fellesskap, samt for å evangelisere for alle som vil høre.

Ønsket om at andre skal få høre om Jesus og selv få erfare han som bryter lenker og setter mennesker fri driver ham. «Vi har fått et påbud om å dele evangeliet med alle mennesker, i misjonsbefalingen. Jeg har selv fått erfare hvordan det er å møte Jesus, hvordan kan jeg da ikke ta hans påbud på alvor? Jeg håper jeg kan si som Josva: ‘Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.’ (Josva 24:15) Vi som er kristne har fasiten på hvordan livet ender. Det er vår plikt å si fra til alle mennesker, mens det ennå er nåde å finne.»

Vær gjerne med i bønn for Ochir og hans familie:

• Be om at de må få bli bevart i troen på Jesus Kristus.
• Be om at de må få kraft og styrke til å fortsette å tjene Herren.
• Be om at bedriften deres må gå godt, slik at de kan fortsette å ha en inntekt.
• Be for vekkelse i Mongolia.