Mitt og ditt i diakoni

Hvilke penger er du mest påpasselig med? De som du selv har jobbet og slitt for (som må være nok til alt du trenger)? Eller de som tilkommer andre (som du ikke vet om vil bruke pengene på beste måte)?

For de fleste av oss vil nok svaret være nokså selvsagt. Det vi selv har arbeidet for vil vi også være veldig påpasselige med. I hvert fall slik at vi selv får glede og utbytte av ressursene.

Eierskap til kirken

Hva så med menighetens ressurser? Alle kristne som er medlemmer i en menighet, har på mange måter aksjer i denne kirken eller menigheten. Vi gir kollekt regelmessig, og i mange tilfeller gir vi også tilleggsgaver til gode formål som har en relasjon til selve menighetsarbeidet.

De fleste menigheter har et diakonalt arbeid. Dette kan omfatte mindre grupper innad i menigheten, større faste hjelpeopplegg i nærmiljøet eller til og med store institusjoner som sykehus eller skole.

I Elfenbenskysten har NLM lenge vært involvert i større bistandsprosjekter, men disse har i liten grad involvert kirken og menighetene. Misjonsarbeidet har gått parallelt med stort fokus på menighetsutvikling og evangelisering med vekt på unådde.

Nå som NLM ikke lenger har store bistandsprosjekter i landet, har fokus for treårsperioden vi er inne i nå i større grad blitt rettet mot menighetsarbeidet og det utadrettede evangeliserende arbeidet. Hvordan kan diakoni være en naturlig del av både misjonen og kirkens/menighetens arbeid?

Behov for planlegging

Menighetene NLM samarbeider med har alltid drevet med diakoni. De har bedt for syke, besøkt de som trenger noen å snakke med, hjulpet de som opplever sykdom og ulykker osv. Imidlertid har vi sett at det planmessige diakonale engasjementet og arbeidet ikke har vært like selvsagt.

I Afrika er det gjerne slik at behovene som kommer først er de som oppdages først. Slik også med penger. Da blir det fort slik at dersom et kirkemedlem plutselig trenger en operasjon, brukes hele sosial/diakonikassen i kirken opp på dette, uten at det da er midler til fremtidige behov.

Det er fint å hjelpe sin neste, men dersom kirkene ikke har et planmessig arbeid for hva de skal involvere seg i, vil det ikke kunne vokse frem et diakonalt arbeid som kan stå på egne ben over tid.

Bruke eksisterende ressurser

Som misjon kommer vi ofte med mange ideer og planer for hvordan ting må gjøres for å fungere. Gjennom prosjektet «Use Your Talents» har vi fått mulighet til å snu litt på hvordan vi som misjon tenker om arbeidet og våre lokale partnere. Istedenfor å tenke «Hva trenger dere», prøver vi nå å heller ha som utgangspunkt «Hva har dere».

Talenter kan være så mangt, både materielle ressurser og menneskelige ressurser. Med utgangspunkt i historien om tjenerne som fikk utdelt talenter fra sin herre (Matt 25,14–30 ) forsøker vi i arbeidet å støtte menigheten og de enkelte kristne i å forløse sine egne ressurser. Dette gjøres ved å ta utgangspunkt i hva vi har og hvilke muligheter den enkelte har. Når vi så legger sammen den enkelte kirkemedlems muligheter, kan vi se at selv den minste menighet har store muligheter.

I «Use Your Talents» er det svært viktig å se på menigheten som en ressurs til utvikling. Der hver enkelt kan støtte hverandre og hvor menigheten kan spille en viktig rolle i nærmiljøet. Menigheten skal vise engasjement også utover egne rekker og bidra til beste for samfunnet.

Utfordringer og behov står i kø på både individ-, menighets- og samfunnsnivå i Elfenbenskysten. Mange av medlemmene i kirken har svært lite å rutte med. Da er det ikke alltid så lett å prioritere å bidra til fellesskapet. Jesus lærte oss at det ikke er selve summen vi gir som er viktig, men at vi bidrar utfra de muligheter vi har (Mark 12,41–44), slik som den fattige enken som gav det lille hun hadde.

Konkrete mål

Men hva kan vi som misjon og kirken selv gjøre for at kirkemedlemmer ikke må fortsette å ha lite ressurser og få muligheter hvert år?

I diakoniarbeidet er vi opptatt av å vise Jesu nestekjærlighet i praksis. Det kan være besøksgruppe for noen som er kommet i en vanskelig situasjon i livet, hjelpetiltak for barn, ungdom og familier osv. Behovene er mange og en liten menighet har begrensede ressurser. Da ser vi viktigheten av å gjøre noe med det vi har og å bidra til at både den enkelte kristne og menigheten bruker de muligheter Gud har utrustet oss med.

I treårsperioden 2019–2021 har vi i det diakonale menighetsarbeidet satt oss fire konkrete mål som vi ber og håper vil kunne styrke både menighetene og den enkeltes livssituasjon:

1. Alle menighetene skal utarbeide sitt eget diakoni- eller sosialarbeid. Gjerne som et lite prosjekt med avgrenset mål og budsjett ut ifra lokale ressurser. Det er vesentlig at det er menigheten selv som definerer tema og prioriteringer med utgangspunkt i lokale forhold. Vi som misjon går gjerne sammen med kirken og støtter arbeidet, men det er kirken selv som konkretiserer miniprosjektet. Til nå har det kommet frem ønske om å starte internat/bofellesskap, besøksgruppe/prosjekt for å hjelpe de som har familiemedlemmer som har vært utsatt for ulykker og må være lenge på sykehus, om kvinner og vold, besøksgruppe og hjelpeprosjekt for barn som har en eller flere av foreldrene i fengsel osv. Ideene og behovene er mange. Vi er spente på hva menighetene kommer til å prioritere i året som kommer!
2. Alle menighetene skal utvikle sitt eget (mini)utviklingsprosjekt for å bidra til å bedre et forhold som angår flere enn kun dem som går i kirken. Til nå har f.eks. en liten menighet tatt initiativ og fått med seg nærmiljøet for å utbedre en vannrenne, slik at veien ikke flyter over av søppel og kloakk. Det viktige er at initiativet kommer fra menigheten selv og også involverer lokalmiljøet.
3. Alle menighetene skal ha dannet sin egen formelle kvinnegruppe som spesielt ivaretar kvinnenes interesser. Dette gjelder både praktisk, politisk og sosialt. Vi har hatt besøk av den lutherske kirken i Kamerun og deres kvinnegruppe (kvinner for Kristus) og også reist på besøk for å lære mer om denne gruppen. Vi håper at det å styrke kvinnearbeidet i menighetene vil være positivt både for den enkelte kirkemedlem og for menigheten selv.
4. Alle menighetene skal danne minst en spare-/lånegruppe. Disse kan bestå kun av kirkens medlemmer, eller de kan inkludere noen utenfor kirken i tillegg (og dermed vil disse gruppene også være en kontaktflate for å nå ut med evangeliet). Slike spare- og lånegrupper kalles i Vest-Afrika «AVEC» (Association Villageoise d`Epargne et de Credit). Altså «landsbygruppe for lån og kreditt». Både i byen og på landsbygda forteller våre kirkemedlemmer om hvor vanskelig det er å få lån til å utvikle sitt eget lille foretak. Det finnes nesten ikke jobber, og hver enkelt er avhengig av å lage sin egen inntektsgivende aktivitet. Da er det godt å kunne være en gruppe som kommer sammen og organiserer, slik at alle sparer jevnlig. Små summer hver uke gir mange muligheter til å bedre egen tilværelse over tid. Når man har spart, kan man også låne og betale tilbake over en viss tid. Disse gruppene holder nå på å starte opp i samarbeidsmenighetene våre, og vi vil gjerne bidra i dette viktige arbeidet som vi ser kan hjelpe både den enkelte og menighetene til å bli mer selvstendige.

Hjelp til selvhjelp

Vår viktigste oppgave i arbeidet i Elfenbenskysten er å gå sammen med den enkelte kristne og menighetene, slik at de selv klarer å benytte de ressursene Gud har utrustet hver enkelt av oss med. For å nå disse målene, bidrar vi i NLM med flere ting:

• Kompetanse
• Oppstartsmidler
• Kursing
• Mulighet til å møtes og sammen finne gode lokale løsninger
• Mulighet til å møte andre kirker og menigheter for å utveksle ideer

Vi trenger forbønn og økonomisk støtte i arbeidet med å utvikle det diakonale menighetsarbeidet i Elfenbenskysten.