Dele brødet

Der satt vi på skjærtorsdag og delte “brødet” når vi åpnet fasten med våre søskenbarn (det er det vi kaller våre muslimske venner på denne øya i kontekstuelt språk).  

Vi er midt i ramadan og hver dag brytes fasten, i dag hadde vi blitt enige om å samle alle våre ansatte med familie på hotellet for å åpne fasten og ha måltid sammen. Det var litt sterkt å sitte der og dele måltid sammen.

For oss ble det på mange måter et minne av når Jesus delte brødet med sine venner og innstiftet nattverden. For våre søskenbarn var det åpning av et etterlengtet måltid under ramadan.

På hver vår måte har vi en markering av å bli vasket ren. Men for oss handler det ikke om hva vi har gjort, men hva Han har gjort.  
 
Nå var klokken der og den søte åpningsdrinken med masse sukker, jelly og frukt ble delt ut til hver og en. Skal være ærlig å si at det er den beste “Es´n” som de kaller det, jeg har smakt i løpet av våre år i Indonesia.

Etter den var konsumert, var det klart for måltid. På menyen sto det Rendang (oksekjøtt) og kyllingspyd med tilbehør. Det ble stille da folk satte seg ned for å spise. Stemningen var god, og det var veldig hyggelig å sitte der i fellesskapet.

Jeg ble sittende og kjenne på en takknemlighet for at jeg kan få lov til å være på jobb hver dag med denne gjengen. Bli inkludert i livene deres og lære fra hver og en av dem.

Som en storfamilie

Det hadde nå blitt helt mørkt og den gode maten var nesten tom. Vi hadde begynt å rydde opp og gjorde oss klare for å reise hjem, idet det begynte å regne kraftig. Vi søkte alle tilflukt under taket i kafeen, og der satt vi og ventet på at regnet skulle roe seg, slik at vi kunne reise hjem.

Det var som om at Gud sendte regnet med vilje på et perfekt tidspunkt. Ungene begynte å leke og bade i regnet, og vi satt der og pratet og søkte tilflukt sammen. En av våre ansatte snur seg til meg og sie:, “Se, sjef, vi er som en stor familie.” Det ble sterkt for meg.  
 
Jeg hadde gått og kjent på den kvelden at jeg gjerne skulle fått anledning til å snakke mer om tro, fasten og påske. De samtalene hadde jeg ikke fått eller tatt initiativ til. Men der var vi altså en “familie” samlet i le sammen, og båndene våre som venner/”familie” ble sterkere.  
 
For noen år siden var jeg med på et digitalt kurs som heter “Friendship first”. Jeg husker veldig godt i starten, da en av deltakerne spurte en annen dette spørsmålet: "Hvordan skal jeg kunne fortelle denne muslimen om Jesus?” Den andre svarte: “Kom tilbake når du kan stille følgende spørsmål: 'Hvordan kan jeg fortelle min muslimske VENN om Jesus?'”