Kort prosess

Av "Emil", utsending i Indonesia

Det hele begynte i sommer da det ble et behov for å få ned en utsending til «Chiliøya» på kort varsel. Etter noen uformelle samtaler ble jeg spurt om å søke på stilling som utsending i Indonesia. Det ble mer og mer aktuelt å ta steget og flytte. Gjennom hele prosessen kjente jeg at oppgavene var noe som passet godt med det jeg har hatt lyst til å drive med, det opplevdes meningsfullt og spennende. Etter dette endte jeg opp med å bli ansatt som utsending i Indonesia.

Mye å ordne

Deretter gikk det fort i svingene. Det tok to måneder fra avgjørelsen til jeg satte meg på flyet til Indonesia. I denne perioden var det travelt med alt som skulle ordnes før utreise: Leie ut leiligheten, avslutte jobben, pakke og samtidig få tid til familie og venner. Heldigvis la ting seg til rette, og jeg fikk oppleve at jeg gledet meg til utfordringene i tiden fremover.

Bratt læringskurve

Oppgavene mine er først og fremst hotelldrift og å ta imot grupper på reise. Etter tre dager med innføring i driften fikk jeg nøkler og ble ansvarlig for businessen ei uke – mens kollegaen min «Ronja» reiste på tur med en gruppe fra Norge. Jeg hadde verken språkkunnskap, oversikt over kulturen eller fått hilst på alle de ansatte.

Det føltes som at jeg hadde tatt meg vann over hodet, men kjente hver dag på at det gikk bedre og bedre å «svømme» - og jeg var ikke i tvil om at det var Gud som var svømmelæreren. Siden da har vi hatt flere grupper på besøk, og jeg har vært på en reise til Mentawai utenfor Sumatra. Jeg lærer gradvis mer og mer om hotelldriften og om hverdagen på øya.

Språk og nye vennskap

Da det kom en litt roligere periode kunne jeg begynne med språklæring. Jeg kjente på nytt at jeg hadde tatt meg vann over hodet, og denne gangen krever nok svømmetimene enda mer innsats og kommer til å dra ut i tid! Jeg får også tid til å bli kjent i området og møte menneskene som bor her, mennesker som jeg får et hjerte for og ønsker å bruke tid med. Jeg håper og ber om at relasjonene kan bli dypere når tiden er inne.

Når jeg nå tenker gjennom det siste halvåret føler jeg meg heldig og velsignet som får lov til å være her jeg er og drive med det som vi gjør her. Jeg ønsker at dere som leser dette innlegget kan være med og be for stedet, folkene vi treffer og oss som utsendinger. Be om at vi kan være åpne og mottakelige for det Gud ønsker å bruke oss til.