Individualisten i en relasjonskultur

På «chiliøya», hvor jeg bor og driver hotell, er ikke idealet å være selvstendig eller bo alene. Her bor familiene i generasjonsboliger og i tette husklynger på samme tun. De lever, lager mat, jobber, sørger og feirer sammen. Tiden min på øya har blitt en leksjon i forskjellene mellom fellesskapskulturen jeg lever i, og norsk individuell kultur.

Passer på

Våren 2024 flyttet jeg inn i et nytt og tomt hus. Jeg ble ganske fort den nye og rare tilflytteren, og jeg la raskt merke til at nabofamilien er veldig opptatt av å hjelpe meg. De vil gi meg mat, hjelpe med praktiske ting og passer på at porten er låst om kvelden. De sjekker at jeg er frisk eller lever, hvis jeg har fri og sover litt lenge, og jeg har plikt til å gi beskjed hvis jeg skal på reise, slik at de kan passe på huset mens jeg er borte.

Flokken

Det tok noen uker før jeg vendte meg til denne typen livsnær involvering, men dette dreier seg om deres verdier og naturlige tilnærming til andre mennesker. Jeg hadde flyttet inn i deres liv, de eier huset jeg bor i, og de kjenner på et ansvar for meg. Det er i flokken man er trygg og ivaretatt, utenforskap er utrygt og kanskje farlig.

På tunet mitt er det flokken min som passer på og er min sikkerhet. Vi lever tett på hverandre, og her får jeg dele liv, sorger, gleder, verdier og min tro på Jesus. Jeg er deres kristne nabo og adopterte datter fra Norge. 

Skrevet av «Ronja», utsending i Indonesia som jobber med BAM (Business as Mission).