Første fase

Skrevet av «Silje», utsending i Nord-Afrika

Vi har bodd godt og vel en måned i vårt nye hjemland. Inntrykkene har vært enorme, og mengden tanker og følelser som går gjennom hode og kropp likeså.

Hva skal vi ha til middag i dag? Får vi tak i rømme eller creme fraiche? Hvordan ser salt og pepper ut her? Bør vi kjøpe frukt og grønt i den lokale fruktsjappa eller på den gigantiske matbutikken?

Hva med kjøtt? Er det trygt å kjøpe hos den lokale slakteren eller ikke? Ikke at de forstår hva jeg sier der … Hva er forresten dyrt, og hva er billig?  

Hvordan bør vi egentlig kle oss her? Naboen går med kort shorts, ser jeg. Kan jeg gå med shorts? Kan jeg bade i bikini eller badedrakt, eller bør jeg kjøpe lang tights til å bade i?

Det går fra de basale behovene og litt banale spørsmålene som omhandler mat og klær til de store spørsmålene.

Har vi plassert oss riktig når det gjelder boligområde? Vi tenkte at vi måtte finne skole først, og deretter sted å bo. Etter at vi kom hit, har vi skjønt at vi bor i det noen vil anse som et «rikmannsstrøk». Er det riktig? Hva ville Jesus gjort?

Teori og praksis

På utreisekurs hadde vi om «den skjulte belastningen». Om det å bo i områder med enorme materielle behov og hvordan vi skal forholde oss til det at vi alltid vil være «de rike hvite» når vi kommer fra Norge.

Bibelen snakker om at vi ikke skal lukke øyene for den som lider nød, men hvordan funker det egentlig i praksis? Er det riktig å gi til de som tigger, eller ikke? Jeg hørte med et interessert øre på det som ble formidlet, men tenkte likevel at det (heldigvis) ikke helt ville gjelde oss. Vi har kommet til et forholdsvis vestlig land hvor det ikke er like mange fattige som lengre sør i verdensdelen.

Jeg var derfor ikke helt forberedt da jeg oppdaget kvinner med små barn stå ved veikryss og tigge. De har gjerne en baby på ryggen og et litt større barn ved siden av seg. I stekende sol står de der, både når vi kjører til og fra. Hun ser oss inn i øynene i det vi stopper opp og venter på grønt lys, og ber oss innstendig om å gi henne noe.

Bør vi gi henne noe? Hva ville Jesus gjort her?! Med fire egne barn bak i aircondition-bilen vår blir jeg litt småkvalm. Vi er kanskje på vei til skolen, butikken eller stranda, mens hennes barn blir hengende på ryggen eller stående der i veikrysset i timevis.

Be om visdom

For meg hadde det kanskje vært enklere om jeg ikke hadde lagt merke til kvinnen og barna hennes, men de eksisterer uavhengig av om jeg vet om dem eller ikke. Jesus flyttet inn i en verden full av nød. Han fikk inderlig medfølelse med menneskene han møtte, selv om han ikke ga bedre levekår til alle sammen.

Som etterfølgere av Jesus er vi kalt til å være Jesu hender og føtter. Til å se dem han ser. Så må vi be om visdom til å ta valg som er etter Guds vilje når det gjelder nøden vi ser rundt oss.

Mange tanker

En annen ting de snakket om på utreisekurset var fordelene det å ha hushjelp kan være. Man får en relasjon til en lokal som kan bli viktig og betydningsfull for både oss og den andre. Forhåpentligvis kan Jesus skinne gjennom våre liv til denne personen.

I landet vi er i er det ikke så vanlig å ha hushjelp som både vasker, lager mat og vasker klær, men det er relativt vanlig å ha vaskehjelp. Huseieren vår anbefalte en vaskehjelp som vi takket ja til med det samme, men også her melder spørsmålene og tankene seg.

Er det riktig at jeg sitter her på PC-en og jobber mens vaskehjelpen vasker etter oss? Hva tenker hun egentlig om oss? At vi er rike nordmenn som lever i luksus, eller er hun bare glad for at hun har en jobb?

Hun er en nydelig dame som gjør en fantastisk jobb, og som samtidig smiler og fremstår takknemlig. Hun lyser opp hver gang hun ser babyen vår og får en anledning til å prate litt med henne. Foreløpig klarer vi ikke å kommunisere noe særlig med henne, men etter hvert som vi begynner å lære litt språk vil det jo være en glimrende mulighet til å øve litt hver uke. Og hvem vet, kanskje kan det bli en viktig relasjon for både henne og oss?  

Vandre på hans vei

«Dit han leder vil vi følge. Slik at livets lys blir tent i alle land». Slik sang vi på Misjon25, og denne sangen har gått på repeat i hodet mitt mens vi har vært her. Vi tror at Gud har ledet oss hit, og vi opplever at han har bekreftet dette på flere måter mens vi har vært her. Og så er jo bønnen og håpet at Han som er livets lys på en eller annen måte kan få ta bolig i flere hjerter i dette landet.

Det er mye vi ikke vet, og mye vi undres over. Noe vil vi kanskje vite mer om etter hvert som vi har vært her lengre, og noen spørsmål vil vi kanskje alltid stille oss. Heldigvis krever han ikke at vi har alle svarene.

Mens vi fortsetter vandringen i dette nye landskapet, hvor første fase kanskje etter hvert går over i fase to, ber vi om at vi skal få leve som lysets barn i dette landet.

«Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje.» (Ef 5,15-17)

Vil du være med og be om dette både for oss og for deg selv, der du er? At vi alle kan bruke den dyrebare tiden godt og forstå hva som er Herrens vilje i alle ting.