– Ikke glem meg!

Skrevet av «Mona», utsending i Nord-Afrika som nå arbeider fra Norge.

Man tar fort tid og mulighet for gitt når man bor en plass. Det er jo bare å stikke innom på en kaffe, eller vi møtes i språktimen. «La oss finne på noe i helga.» Og så forsvinner disse mulighetene.

Da jeg flyttet tilbake til Norge fra Nord-Afrika, ble avslutningen av flere grunner mer kaotisk og krevende enn planlagt, og det ble ikke så mye tid til avskjeder. Plutselig var det ikke mulig med hverdagslige møter lenger, og relasjonene måtte brått endre seg.

Det føles trist å ha forlatt vennene mine der. Det ble nok vanskelig for både meg og dem. Samtidig er jeg glad for at jeg fikk så gode relasjoner at det faktisk var vondt å forlate dem – og heldigvis får jeg fortsette noen av dem på avstand. For rollen jeg fikk spille i deres liv får jeg fortsatt ha, også fra Norge.

Et møte i Paris

«Du kom faktisk!» Vi hadde ikke fått avtalt så nøye, men det sto jo i kalenderen min. Etter eksamenen hennes i Paris kunne vi møtes. Jeg har hjemmekontor i Norge og er fleksibel.

«Men hva tenker du om …» spør hun atter en gang, mens vi går langs Seinen. Jeg er sliten etter flere timer med sightseeing og prating, og ville gjerne heller gått i stillhet i noen minutter. Men vi har begrenset tid sammen, og hele poenget er jo at jeg ønsker å være der for henne. Jeg tar meg sammen. Vi snakker og snakker, og tar sikkert tusen bilder i tillegg – vi er jo tross alt i Paris.

Senere den kvelden slår to tanker meg, og jeg blir glad for at jeg fant krefter til all praten.

For hun har faktisk ingen andre kristne venninner hun kan spørre om alle disse tingene –de ulike temaene som har med troen å gjøre, og som hun lurer på.

Og dessuten er faren hennes muslim og vet ikke at hun er kristen. Han kan gjøre livet vanskelig for henne. Hvem hun skal gifte seg med blir alltid et stort tema når vi møtes, for hun har ikke nødvendigvis frihet til å velge det selv. Jeg håper hun ikke gifter seg med en muslim, så hun kan ha frihet til å leve ut troen sin.

Tjenesten fortsetter

Selv om jeg nå befinner meg i Norge, er jeg ikke ferdig med tjenesten. Oppdraget fortsetter. Kontakten med venninner fortsetter, vi har samtaler over internett – om både viktige og uviktige ting.

Noen ganger snakker vi om hvorfor lar Gud onde ting skje med gode mennesker, eller om hvordan vi kan leve med bevissthet rundt helse, mobilbruk og tro. Vi prøver å oppmuntre hverandre i vanskelige situasjoner, og jeg kan fortsatt være med og be for dem i deres hverdag, om små og store ting.

Og noen ganger er vi bare helt vanlige venner, som sender hverandre morsomme videoklipp vi finner på nettet.

Jobben fortsetter, bare ifra Norge. Og nye muligheter til å løfte frem arbeidet i Nord-Afrika dukker opp. Jeg får dele om arbeidet «ute» med de her «hjemme». Bønnene fortsetter, den biten må aldri stoppe.

Sosiale medier

«Pling.» Der mottok jeg enda en video, en mer seriøs en denne gangen, fra en av venninnene. Vi meldes fortsatt hver uke. «Hva tenker du om dette?»

Videoen viser en turist som besøker en kirke, hvor det sies at Lasarus er «gravlagt», men graven hans er på utstilling. Hva tenker vi lutheranere om helgener, lurer hun på.

Hun har mange gode, men samtidig vanskelige spørsmål. Jeg har ikke svaret på alt. Men jeg prøver – og hun har noen å spørre. Det er viktig i seg selv.