– Jeg ville være som de kristne
Som barn fikk hun høre Bibelens historier i skjul. Som tenåring begynte de små frøene å spire, og de ledet til en tro som både kostet henne dyrt og forandret livet hennes.
Vitnesbyrd og troshistorie fra en kristen kvinne i en husmenighet i Nord-Afrika. Våre utsendinger får være medvandrere for denne kvinnen og andre som henne.
De første spirene til troen min på Jesus ble sådd da jeg var sju år gammel. Noen katolske nonner drev et engelskopplegg for barn, men av og til tok de oss med ned i et hemmelig rom i kjelleren.
Der fortalte de bibelhistorier om Jona, Noah, Abraham og offerfortellingen. Jeg visste at jeg ikke skulle fortelle foreldrene mine om dette rommet.
På leting etter Gud
Da jeg var 17 år gammel, begynte jeg å søke etter Gud, og jeg hadde lært at islam var veien til ham. Jeg begynte å be de faste muslimske bønnene fem ganger om dagen, i håp om å kjenne Guds nærvær.
Jeg fikk høre at hvis jeg ba trofast i 40 dager, ville jeg kjenne ham, og at bønnene ville beskytte meg mot det onde. Men da ingenting skjedde, ga jeg opp.
Møtte et levd vitnesbyrd
To år senere begynte jeg å jobbe for en kanadisk familie. De var varme og omsorgsfulle mennesker, og jeg fikk stor respekt for måten de levde på. Det føltes urettferdig at de skulle havne i helvete bare fordi de ikke ville si den muslimske trosbekjennelsen. Jeg prøvde å overtale dem og sa at hvis de bare sa den, ville de komme til himmelen før meg på grunn av alle de gode gjerningene sine.
De svarte at grunnen til at de prøvde å være gode mennesker, var Jesus. Samtalene om tro ble mange. Jeg sa at kristendommen var feil fordi Bibelen var blitt forfalsket. Etter hvert ba jeg om en bibel for å sammenligne den med Koranen og påpeke feilene.
«Da er jeg vel kristen»
Men jeg oppdaget at jeg likte å lese i Bibelen. Etter hvert sluttet jeg å lete etter feil og leste fordi jeg hadde glede av det. Til slutt tenkte jeg: «Jeg har den kristne boken, da er jeg vel kristen.»
Jeg håpet det skulle gjøre meg snill, slik som de kristne jeg kjente. For jeg visste at jeg ikke var et godt menneske. Jeg manipulerte, baktalte, løy for foreldrene mine og gjorde narr av andre. Likevel ønsket jeg å forandre meg.
Jeg fortalte ingen om dette, aller minst familien min. Jeg var redd for skammen ved å bryte med røttene mine. Derfor holdt jeg alt for meg selv.
Vendepunktet
En dag besøkte jeg vennene mine i det nye huset deres. Jeg sa at hun burde gi Bibelen til flere, slik at de kunne forandre seg og bli kristne. Hun så rart på meg, og da brast det. Jeg sa at jeg ikke brydde meg om hun mistet respekten for meg. Jeg ville være kristen.
Hun begynte å gråte og fortalte hvor mye hun hadde bedt for meg. Hun satte meg i kontakt med en husmenighet. Der forsto jeg hvem Jesus var, hva han hadde gjort for meg på korset, og hvordan jeg kunne få et forandret liv. Jeg ble døpt i 2004.
Prisen og håpet
Året etter fortalte jeg foreldrene mine om omvendelsen. Jeg ble kastet ut hjemmefra. Broren min kastet stein etter meg. Politiet spurte hvem som hadde gjort meg kristen. Jeg sa det ikke, men fikk delt evangeliet med dem.
Det tok seks år før faren min igjen ville snakke med meg. Nå har familien tatt meg imot. De ser hvordan Gud har forandret livet mitt, og jeg ber om at også de en dag vil ta imot Jesus Kristus som frelser og Herre.
