Krevende tider

Vi har nå bodd fire år i byen vår – en by som ligger helt øst i Etiopia. Byen på sletten hvor alt støvet samler seg. Byen med moskeer og koranskoler på hvert hjørne. Et sted som UD har anbefalt ingen å reise til, og i hvert fall ikke bo.

Denne byen er blitt vårt hjem. Til tross for mye støv, skeptiske blikk, høye murer, steinkasting og tildekkede mennesker, har vi blitt utrolig glade i den. Tro det eller ei – dette er vårt hjem, og vi trives her.

Fire år på godt og vondt

Vi tok et valg i 2010, da vi reiste ut for første gang. Vi visste at det ville koste. Vi visste at det kom til å bli tøffe dager. Men vi visste også at vi kom til å bli velsignet. At vi kom til å få venner. At vi kunne gjøre en forskjell her.

Det har vært fire interessante år i denne byen, og mye har skjedd i Etiopia i løpet av disse årene. Det har vært opptøyer, valg, korona og nå det siste året: krig i nord. Etiopia er til dels et ustabilt land, vil jeg si.

Vondt og vanskelig å måtte dra

I julen ble vi midlertidig omplassert til en liten perle. En frodig perle med blomster, trær, lekeplass og badebasseng, hvor vi hadde tilgang til kjøpesenter, kino og god mat. Vi var på Misjonssambandets tomt i Nairobi. Alt tilsier at vi skulle ha det bra der. Vi ble «reddet» ut av krigen, og vi burde være lettet.

Men vi var ikke det. Vi kjente på stor fortvilelse og sorg. Det var ikke der vi ville være – vi ville være i byen vår. Krigen er fremdeles langt denne delen av landet, og våre venner og kollegaer lurer på hvorfor vi dro. De forstår det ikke. Kirken var skuffet og utrykte det. Våre brødre og søstre som står i forfølgelse, spurte oss om vi er gode forbilder når vi stikker ved første motgang. Vi har spurt oss selv om det samme.

Spente på fortsettelsen

Vi er takknemlige for at det nylig ble bestemt at vi skulle få reise hjem igjen – til byen vår. Samtidig er vi spente på alle samtaler som venter oss med våre venner der hjemme. De har mange spørsmål, og vi har ikke så mange svar å gi dem.

Det har vært en krevende tid med mye usikkerhet, men vi er glade at for at vi snart er tilbake til hverdagen vår og byen vi er så glade i.

Husk på Etiopia

Så trenger Etiopia at vi fortsetter å be om fred, og om at Gud må skape kjærlighet der hatet herjer. Vi må be om helbredelse for alle de sårene som menneskene går og bærer på. Heldigvis finnes det trøst i ham. Det er håp midt i håpløsheten.

«Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår.» (Sal 147,3)