bilde av jente bakfra på ei bro ved en elv

Stødig i han som gjør meg sterk

NLMs ettåring i Sentral-Asia er nå snart ferdig med året, og vi får et lite innblikk i hvordan livet har vært.

Året mitt i Sentral-Asia har vært et år uten like. Så mye nytt og en helt ny spennende kultur med masse god mat og flotte folk. Hvor begynner man for å oppsummere hvordan et år på denne siden av jorden er?

 

Normal hverdag

For meg ble ting veldig fort normalt når det gjaldt jobb og gå på butikken og generelt hvordan ting fungerer. Når man lever så lenge på ett sted, begynner man å glemme hvordan livet var før, så alt føles normalt.

Men det blir spennende nå hvordan livet i Norge vil bli igjen, tror nok det er der jeg kommer til å kjenne mest på hvordan året faktisk har vært og hvordan ting har påvirket meg. Jeg håper å ta med meg litt av kulturen hjem til Norge, sånn at jeg får delt litt av livet jeg har hatt.

 

Misjon uten misjonering

Jeg har fått lære om misjonsstrategi og hvordan man går fram med misjon i et land der vi ikke får lov til å være misjonærer, og vært så heldig å få oppleve litt av kirkelivet og bryllup og markedet.

 

Styrke i svake stunder

Som sagt året har vært normalt i det unormale, og det kommer med opp-og nedturer. Med å venne seg til nye arbeidsdager og det å komme seg rundt i byen. Men jeg har kjent på en styrke når jeg har følt meg svak, og jeg har klart å komme meg gjennom de vanskelige tidene. Jeg har lært mye om meg selv, men kanskje mest om hvor stødig jeg er i ham som gjør meg sterk.

Jeg har vært mest engelsklærer for 3-7 åringer, og dette i seg selv kan høres veldig greit ut, men for meg som ikke har mye erfaring i en helt ny kultur der barna snakker et helt annet språk, kom dette med sine egne utfordringer.

Men nå som året er ferdig, er jeg stolt av meg selv og ikke minst barna som har holdt ut med meg, og at de er så fantastiske.

 

Vil følge med videre

Nå som tiden har kommet for at jeg skal hjem til Norge, takker jeg for alle de gode menneskene jeg har fått møte og teamet som har stått meg nær. Og med det takker jeg for meg selv og håper jeg får komme tilbake senere og se hvordan det går med folk.

Og så gleder jeg meg til den nye ettåringen kommer til høsten, til å få følge med på hvordan det blir for den.

Utsending i Sentral-Asia