Samme kall – nye veier

Hentet fra Prosjektkatalogen 2026.

Det var i Kina det hele begynte – det var kallet til å nå mennesker i Kina med Guds ord som førte til at Misjonssambandet ble grunnlagt i 1891. Men i 2026 har ikke Misjonssambandet en eneste utsending i fastlands-Kina. Hva skjedde? Har kallet endret seg?

Nei, Misjonssambandets grunnregler slår fortsatt fast at vi «… vil utdanne, sende og underholde misjonærer, og utdanne og underholde nasjonale medarbeidere på misjonsfeltene, særlig i Kina, men også i andre land.»

Kallet har ikke endret seg – men mye annet har. Og med det må vi også endre på hvordan vi arbeider.

Men hvorfor var Kina så viktig – og hvorfor er det viktig i dag? Og hvordan skal det se ut når vi fortsatt – i 2026 – vil arbeide for å nå Kina med evangeliet?

«Hedenske graver»

På slutten av 1800-tallet ble det vekket en stor nød og interesse blant nordmenn for misjonsarbeid i Kina. En av dem som kjente sterkt på kallet til Kina, var Sivert Gjerde.

Nøden han hadde, kommer tydelig frem i et innlegg han skrev i et norsk blad fra 1889:

(…) Fjorten hundre har sunket ned i hedenske graver nå den siste timen, tre og tredve tusen vil dø i dag før du når Kina. Send deres misjonærer i morgen, og en og en fjerdedels million udødelige sjeler for hvem Kristus døde, vil ha gått til deres bestemte plass før de kan nå deres kyst. Om en sådan kjensgjerning berører oss eller ikke, så tror jeg at den burde bevege våre hjerter. Det er nok til å bringe en engel til å gråte. (…)

Sivert Gjerde reiste selv til Kina i 1890 – men han ble raskt syk og døde i Shanghai allerede våren 1891. Likevel fikk tjenesten hans enorme ringvirkninger. For like før han reiste, besøkte han mange steder på Vestlandet og forkynte misjonskallet.

Under et møte i Bergen ble en gruppe yngre kvinner satt i brann for Kina, og det ble starten for Det norske lutherske Kinamisjonsforbund (dagens Misjonssambandet), som ble grunnlagt pinsehelgen 1891. Allerede 21. september samme år var det avskjedsfest for de første åtte utsendingene – misjonsarbeidet i Kina var i gang.

Medgang og motgang

De neste tiårene hadde Misjonssambandet et stort evangelisk og diakonalt arbeid i Kina, og mennesker fikk møte og ta imot Jesus. Men det var også krevende tider, med både sykdom og død, og det kinesiske samfunnet gjennomgikk store politiske omveltninger, med revolusjon og mye uroligheter.

Da kommunismen kom i 1949, måtte alle misjonærene evakuere, og en del av dem startet opp arbeid i Hongkong, Macao og Taiwan. Kina ble lukket for misjon, og snart hørte man heller ikke mer fra de kristne der. Men da landet igjen begynte å åpnes fra slutten av 70-tallet, åpenbarte det seg et Guds under: De kristne hadde holdt fast ved troen, og vekkelsen skjøt fart både under år med forfølgelse og når forholdene igjen ble friere. I løpet av noen få tiår vokste antallet kristne med flere titalls millioner – noen har kalt det den største kristne vekkelsen i historien.

Tilbake – og ut igjen

Etter hvert ble det også mulig for Misjonssambandet å sende utsendinger tilbake til Kina. Men de siste årene har det igjen blitt svært krevende, med flere og flere restriksjoner og stadig mer overvåkning. I dag er vi igjen i en situasjon hvor vi ikke har noen utsendinger i fastlands-Kina.

Samtidig er tallet på protestantiske kristne i dag enormt – mens de offisielle tallene nærmer seg 40 millioner, anslår enkelte tallet til over 100 millioner, mange i uregistrerte husmenigheter.

Veien videre

Er oppdraget vårt da fullført? Kan vi i det hele tatt ha utsendinger i Kina – og trenger vi det? Trenger de oss?

Det er gode spørsmål, for kanskje kan vi ikke, og kanskje trenger vi ikke det. Men oppdraget er ikke fullført av den grunn. Kina er et stort land, og det er fortsatt unådde folkeslag der. Kina trenger nok ikke oss – men de trenger Jesus. Og kallet vårt er fortsatt det samme, både i Kina og over hele verden: Vi vil at flere skal få høre om Jesus.

Men kanskje må vi gå nye veier. Kanskje åpner Gud nye dører. Kanskje er det ikke «i Kina» som er fremtiden – men heller «blant kinesere»? I Hongkong og Taiwan har det vokst frem sterke og selvstendige kirker og ulike misjonsinitiativer som ønsker å arbeide inn mot Kina. Kanskje kan vi samarbeide mer med noen av dem i fremtiden? Kanskje kan vi sammen nå flere i fastlands-Kina med evangeliet?

Samtidig finner man i dag kinesere – og kinesiske menigheter – over hele verden, også i Norge og på våre andre misjonsfelt. Kanskje er det også en vei? Vi er ikke til stede i Kina, men Kina er der vi er. Vi kan fortsatt arbeide blant kinesere – og sammen med kinesere – for at flere skal få bli kjent med Jesus. Misjonssambandet er fortsatt en «kinamisjon», også i fremtiden. Men bare Gud vet hvordan det vil se ut – og vi vil gå dit han viser vei.

Skrevet av Narve Jonas Nystøyl.