Tid for radikalt oppgjør?
SYNSPUNKT: — Jeg savner mer kristen refleksjon og bevissthet rundt bruken av sosiale medier.
Artikkelen er på trykk i Utsyns regionsider nr. 12/2022.
Unges bruk av sosiale medier har fått oppmerksomhet igjen i høst, etter Kantars ferske rapport om medievaner blant unge. Snapchat er mediet de fleste unge bruker daglig. Lovsangsleder og forkynner Thomas Neteland sier til Dagen (26/8) at Snapchat kunne blitt brukt mer av kristne aktører for å nå ut, men at det aldri kan erstatte fysiske møter.
I Misjonssambandet har vi omfavnet mulighetene som sosiale medier bringer. Vi er til stede på flere digitale plattformer – både med evangeliet og med invitasjoner til lokale kristne møter og aktiviteter. Og vi skal nok være på disse plattformene, for det gir strategisk mening.
«Men det er mange positive sider med det».
Avhengighetsskapende
Som kristne er vi brakt inn i Guds rike, hvor levemåten er herlig annerledes enn verdens. Vi skal være en Guds-rike-stemme i sosiale medier. Tro & Mediers Jarle Haugland maner til atfred og kjærlighet, i stedet forforakt og frykt, må prege kristnes tilstedeværelse i kommentarfelter (Dagen 25/8).
Hva med også å oppmuntre til å kvitte seg med sosiale medier, i det minste som en mulighet? Hva med å advare om utfordringene som sosiale medier bringer, vel så mye som vi oppmuntrer til å utnytte mulighetene?
For de negative sidene ved sosiale medier er man stadig mer klar over. I selvhjelpsverdenen kommer det stadig oppfordringer om å la mobilbruk være på et minimum. Man hører om tech-gründere som har slettet appene de selv var med på å lage, og som ikke lar sine barn og tenåringer ha en smarttelefon engang. For de vet hvordan appene er designet for å holde øynene limt til telefonen. Flere gjør sammenligninger med narkotika eller andre avhengighetsskapende midler, og om sammenligningene ikke er perfekte, er de ikke irrelevante.
«En truende påminnelse om hvilke gisler vi er».
Kristne motstemmer
Jeg hører allerede responsen, først og fremst fra meg selv: «Men det er mange positive sider med det». Og det er jo det. De kunne blitt nevnt i fleng, og de er helt legitime. Sosiale medier er et utrolig effektivt verktøy for en misjonsorganisasjon. På en annen side er den type respons– som Bjørn Gabrielsen skriver i Skjermslaver (2020) – «en truende påminnelse om hvilke gisler vi er».
Og for å være ærlig er det ikke først og fremst de misjonsstrategiske mulighetene som gjør at noe i meg stritter imot forslaget om å bli avholdsmann, eller i det minste en måteholden skjermbruker.
Hvordan kan Misjonssambandet vise og oppmuntre til refleksjon og økt bevissthet om farene?
Jeg har ikke noen gode løsninger. Det er et stort og vanskelig tema. Men jeg synes det er litt rart at det er det sekulære selvhjelpsbiblioteket som virker å rope høyest om et radikalt oppgjør med – eller bare en større bevissthet om – bruken av sosiale medier i våre liv.
Jeg skulle ønske det var noen kristne stemmer som kunne gå foran og vise en annerledes vei, for de av oss som ikke klarer å styre bruken, for de som ikke føler seg fri, men bundet. Hvordan kan Misjonssambandet vise og oppmuntre til refleksjon og økt bevissthet om farene?