- Tryggheim: Så mye mer enn en skole

Anny beskriver seg selv som ei bygdejente fra Sørlandet. Hun har gått ett år på Tryggheim vidaregående skule på Nærbø, og det har gjort noe med henne. – Jeg har forandret meg som menneske, forteller hun.

At hun ville flytte fra hjembygda Byremo, fra tvillingsøster og lillebror, far, mor og hunden Kairo, for å gå på Tryggheim videregående skole på Nærbø, var et stort steg for den da 16 år gamle jenta. – På Byremo var jeg «hun kristne jenta», som turde si hva jeg mente, men som følte at jeg var «utenfor» i miljøet på skolen. Det var få andre kristne, og det ble litt vanskelig å være kristen, forteller hun.

Motivasjon

– Jeg måtte tørke støv av Bibelen innimellom, for den var ikke mye brukt. Men jeg ønsket noe annet, og dessuten hadde de ikke studiespesialisering på den lokale videregående skolen. Derfor hadde jeg store forventninger til å gå på en kristen skole, og jeg hadde veldig motivasjon for å flytte på meg, forteller Anny. – Innfridde Tryggheim de forventningene du hadde? – Å, ja. Jeg møtte et miljø der jeg ble akseptert, fikk kristne venner og kristne lærere. Hverdagen min ble helt annerledes, forteller Anny smilende. – Det er vanskelig å beskrive hva et trygt, kristent miljø betyr, men for meg har det betydd alt. På skolen er det møte to kvelder i uken, og hver skoledag starter med andakt i klassen. Jeg fikk venner som liker meg slik jeg er, og som faktisk kan komme bort å gi meg en klem fordi de er glade i meg, smiler hun.

Nytt syn på Bibelen

– Jeg har til og med fått et nytt syn på hele Bibelen, forteller hun ivrig. – Før skjønte jeg ikke så mye av det som sto i Bibelen, fordi den var så lite i bruk. Men nå har jeg Bibelen med meg overalt. Jeg kan lese Bibelen sammen med vennene mine, vi kan be for hverandre, og det er bare herlig å ha det sånn, sier hun opprømt, og fortsetter: – Bibelen er levende, og ordet treffer så godt mange ganger, at det er nesten litt skummelt. Det treffer rett i situasjonen og snakker til oss. Så nå er ikke bare Bibelen en bok med fortellinger lenger. Det er et levende ord, slår hun fast og smiler. – Blir alle på Tryggheim like gira som deg på bibellesing og bønn? Anny ler høyt. – Du, jeg kan ikke love det, men det spørs jo hva du vil i livet. Jeg ville ha et kristent miljø der jeg kunne vokse som kristen, og det har jeg gjort. Men man gjør ikke det om man ikke er interessert i det, bare fordi man går på en kristen skole. Det er jo mange på Tryggheim som ikke er kristne også.

Mer enn en plass å bo

Det er ikke vanskelig å få denne blide sørlendingen til å prate, og internatlivet kan hun ikke få rost nok. Superlativene hagler tett, og det er tydelig at året på internat har betydd mer enn å ha en plass å bo og få servert mat og ha voksne som «passer på». – Jeg vil si at internatlivet er en berg- og dalbane. I starten var jeg med på absolutt alt, og jeg var rett og slett på leir. Det var supergøy. Vi var ute seint på kveldene, var med folk hele tiden, og ble en stor gjeng som ble godt kjent med hverandre. Vi var nok over gjennomsnittet sosiale, og vi fant på kjekke ting hele tiden. Det var rett og slett dødsgøy. Men så kjente jeg at jeg ble sliten også, og måtte ta det litt med ro, iallfall av og til, smiler Anny lurt, og fortsetter: – På internatet har jeg fått venner for livet. Og dessuten lærer jeg masse om mennesker. Jeg bor sammen med mennesker som er helt annerledes enn meg, og noen som er veldig lik meg. Man lærer å knytte vennskap når man sitter sammen på internatet og øver til prøver, spiller spill, eller bare prater sammen.

Ingen prikker

Anny er ivrig, og legger til: – Men, du må jo skrive at jeg aldri har fått prikker. Prikker er anmerkninger internatelever kan få, dersom de bryter reglene. Får man et visst antall prikker, blir man utvist i en kort periode.

«Dette året på Tryggheim har forandret meg som menneske. Jeg er annerledes nå. Jeg sitter igjen med å føle meg sett, hørt, møtt og elsket, og jeg digger det.»

- Det høres ganske travelt ut å bo på internat. Har du tid til å gjøre lekser? Anny smiler litt. – Jeg har alltid tid til å gjøre lekser, men det er ikke alltid jeg har prioritert det. Men det går egentlig fint, det var litt lite lekser i starten, men jeg må jo passe på karakterene. Det er jo høyere vanskelighetsgrad på fagstoffet på videregående skole enn i ungdomsskolen, så karakterene mine har gått litt ned, men de er helt greie. Jeg har en 6-er, men hadde flere på ungdomsskolen, sukker hun. – Støtten til de kristne friskolene blir stadig mindre. Hva tenker du om det? – Det er skikkelig dumt. Anny setter seg opp, og det er tydelig at dette engasjerer. – Folk i regjeringen vet ikke hva det betyr å gå på en kristen friskole. Mennesker er ulike, og det har aldri vært fokusert mer på å inkludere alle. Da må vi få lov å velge skole, velge en friskole på grunn av verdisyn og måten man blir møtt på. En skole som er annerledes enn ellers i samfunnet. Jeg vil si det så sterkt at de har ikke peiling.

- Positivt miljø

Hun vifter ivrig med armene nå. – Tryggheim er mer enn bare en skole. Det er her jeg bor, her jeg har vennene mine, jeg er trygg her, har et positivt miljø som påvirker meg, og støtter meg. Det vet ikke regjeringen, de mangler forståelse for hva en slik skole kan bety for ungdommer.

Anny har mye på hjertet, og hun legger til: – For dette året på Tryggheim har forandret meg som menneske. Jeg er annerledes nå. Jeg sitter igjen med å føle meg sett, hørt, møtt og elsket, og jeg digger det. Digger hvordan vi kan lære av hverandre, og lære hverandre. Jeg har blitt utfordret på godt og vondt, men har sett hvor trofast Gud er. Troen på Jesus har vokst, og jeg kjenner hvor deilig det er å ha en tilfluktsplass midt i alle inntrykkene og overgangene. Jeg har vokst som menneske, både som datter, søster, venn og person. Anny retter seg opp og skal videre. – Tenk at et år kan få bety så mye. Hun trekker jakken rundt seg, smiler lurt og sier:– Og vet du hva som er det beste av alt? Jeg har fremdeles to år igjen.